Skal være ærlig å si at jeg begynner å bli litt stresset nå. Selv om det skal mye til for å få meg stresset, så begynner jeg å kjenne at det er noe på gang. Om fem dager er det nemlig konfirmasjon her i huset. Datteren min blir søren meg konfirmert. Det er ikke til å tro hvor fort årene har gått. Husker godt hvordan hun var som baby og det føles ut som om det var i går. Nå trer hun snart inn i voksnes rekker. Ikke til å tro. Årene går så altfor fort og man sliter med å nyte tiden slik man gjorde før, da man var yngre. Nå er ikke en uke lengre en uke og plutselig før man vet ordet av det er det man selv som sitter på et gamlehjem og ser i taket…
Skal også innrømme at jeg gleder meg til konfirmasjonen. Både med tanke på den store dagen og med tanke på hvor mye jeg vet datteren min gleder seg. Hun tenker selvsagt på gaver, samt å få truffet mange kjente og kjære.
Om fem dager er den store dagen, men før den tid er det masse som må gjøres og være klart. Så en kan ikke henge med nebbet og tro at ting går av seg selv. Bare å henge i.
Husker du hvordan det var å bli konfirmert? Har du vært i konfirmasjon i år?
Her er et bilde fra påsken med konfirmanten til høyre, bestevenninnen til venstre og min yngste datter bak.
