Rise of the Tomb Raider fanget spillhjertet mitt

At det inn i mellom dukker opp undervurderte spill skjer titt og ofte. I alle fall etter min mening. Et spill som virkelig gjorde et godt inntrykk på meg og som jeg oppfattet som totalt undervurdert var uten tvil Tomb Raider. Spillet ble lansert 5. mars 2013. Et spill som traff meg midt i gamerhjertet mitt. Det var underholdende som rakkeren og hadde en historie som fanget meg fra første sekund.
 

Crystal Dynamics klarte mesterstykket og lage en mystisk, forsiktig og utforskende Lara Croft i det spillet og jeg falt pladask for henne. Selv om jeg ikke har spilt alle spillene av Tomb Raider-serien, så skal jeg innrømme at det spillet havnet fort opp på listen som et av de beste spillene jeg har spilt.
 

Nå har vi krøpet oss over til 2016 og jeg er på nytt bergtatt. Crystal Dynamics er igjen på farten og igjen klarer de å bergta meg med et spill med Lara Croft i hovedrollen.

Rise of The Tomb Raider heter spillet som igjen har festet seg sabla godt i mitt spillhjerte. I det forrige spillet var det ikke mye å kritisere og det er jammen meg ikke her heller.
 

Igjen er det bare å stålsette seg for massiv action allerede fra første sekund. Du befinner deg på et høyt fjell i Sibir hvor vinden uler, snøen pisker mot oss og gjør det hele til en meget kald opplevelse, i alle fall, det føles slik ut selv om jeg sitter her på mitt forholdsvis varme kontor. For Lara sin del ser det hele kaldt og ufyselig ut. Vi er på leting etter den mystiske og legendariske byen Kitezh. I sin fars fotspor leter hun etter svar og for å underbygge farens forskning.

Fjellet er ikke enkelt å forsere og hvor man hele tiden må ta hektiske avgjørelser eller se Lara forsvinne ned i avgrunnen. Ved å hakke seg inn med pigghakene så klatrer Lara oppover, sidelengs og gjør alt hun kan for ikke å fall ned i avgrunnen. Snøras, bitende sur vind og snø som virvler rundt gjør det hele til en strabasiøs tur både for henne og meg. For jeg må søren meg følge med. Et blunk på øyet og jeg mister festet og ser Lara falle ned fjellsiden.
 

Dessverre er vi ikke alene. For det er flere som leter etter svar. Organisasjonen Trinity er kommer også etter hvert inn og de gjør alt for å hindre meg og Lara i å finne svarene. Heldigvis er Lara smart og sørger for å skape en del problemer for Trinity hvor hun ligger et lite hestehode fremfor. I alle fall, det føles slik ut selv om jeg til tider kjenner pusten fra organisasjonen i nakken.

Gjennom fjell, underjordiske templer, skumle gravkammere, snøbelagte huler, nedlagte industriområder og øde skoger må vi kjempe. Ville og farlige dyr kommer plutselig hoppende og skremmer livet av meg. Jeg skjelver til tider mens jeg og Lara lister oss fremover. Vi bruker de unike egenskapene og ser etter ledetråder, vi finner ting som vi bruker til å lage oss bedre våpen. Alt i spillet er igjen så godt sammensatt at det får meg hekta. Jeg ser overalt etter skjulte godbiter og prøver å være smart i valgene jeg tar selv om jeg til tider gjør dumme valg som igjen fører meg i elendigheten.
 

Feigheten kommer inn i mellom krypende spesielt når jeg skal i kamp mot ville dyr. Da prøver jeg å holde med langt unna og skyter med min dødelige pil og bue. Den ene puzzlen etter den andre må jeg løse og som igjen åpner opp for nye spennende områder og hvor jeg på nytt må utføre puzzles for å komme med videre.

Spillet oser av kvalitet og jeg har ikke opplevd et eneste problem. Rise of the Tomb Raider treffer meg innerst inn i sjela mi som det går an komme. Stemmen til Lara er like uskyldig som i det forrige og jeg føler med henne for hvert steg hun tar.
 

Grafikken, animasjonene sørger for å gi oss en spillopplevelse som er unik på mange måter. Spenningen er til tider så stor at jeg skjelver i buksa og med ustødige steg går ferden videre lengre og dypere inn i historien i spillet. Lyden, stemmeskuespillet og musikken er i ypperste klasse og gir den perfekte spillopplevelsen. Totalt bergtatt.

Hvis du tror du enkelt og greit kan gjennomføre spillet på noen timer så må du tro om igjen. Okei, om du går igjennom spillet uten å samle, utforske og oppdage, så går det kjappere, men er du en spiller som meg som bruker god tid på å utforske alle krinkel og kroker, ja så har du mange, mange titalls timer god underholdning fremfor deg.
 

Drivkraften i spillet er uten tvil historien. Jeg beundrer måten historien fanger meg og hvor tett innpå jeg kommer eventyreren Lara Croft. Spillet har et hjerte som pumper ut herlige, spennende og komplekse ingredienser og som samles i en gryte med kjærlighet ovenfor oss som spiller. Jeg har ikke sett på makan om jeg må få si det rett ut.

Om det i det hele tatt er noe å trekke må det være områdene som inn i mellom er litt små og hvor det føles ut som om vi kjører på en jernbane. Litt mer åpnere landskap, flere muligheter å nå frem til fienden på og enda mer å utforske, ja så hadde spillet fått toppkarakter. Når det er sagt, så vil spillet for meg sørge for at jeg må bruke lang tid på å gjennomføre det så i grunnen burde jeg ikke ha trukket noe her.
 

Som en avslutning på dette blogginnlegget vil komme med en anbefaling på et spill så må det bli Rise of Tomb Raider. Jeg er igjen bergtatt av Crystal Dynamic som igjen har fanget meg i et nett av herlig underholdning og som har pøset på med innholdsrike ingredienser. Lara Croft er i form og sørger for å være både høyt og lavt hvor hun tar deg med på et eventyr du sent vil glemme. Jeg er igjen mektig imponert og kan ikke annet enn å rulle en meget sterk femmer på terningen.

Rise of Tomb Raider er ute nå til Playstation 4, Xbox One og PC hvor jeg har spilt sistnevnte.
 

Spillet kjøres med ultra grafikk og “under the hood” befinner det seg dette;
Intel i7 4960X, Gigabyte X79-UP4 hovedkort, Gigabyte HD7970 2GB GDDR5 skjermkort, 32GB Kingston Hyper X Beast RAM, Kingston HyperX 240GB SSD, BenQ XL2720Z LED Skjerm, Creative Sound Blaster Z lydkort, Cooler Master V1200 Platinum PSU, Cooler Master Cosmos SE kabinett, Logitech Orion Spark, Logitech G502 Proteus Spectrum, Logitech G633 Artemis Spectrum, Logitech G640 musmatte og Mad Catz gamepad.