Kjetil spiller Dandara: Trials of fear til PC!

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

Dandara: Trials of fear er et spill som kan minne meg mye om den tiden jeg brukte foran skjermen sammen med min Amiga 500. Plattformspill var en sjanger som da stadig gikk igjen og var en norm på tidlig 90 tallet sammen med pek og klikk sjangeren. Dette har det vært mindre av da 3D kom inn og ble brukt mer. Men nå er det mange Indieutviklere som bruker denne sjangeren til sitt fulle. I dag har det blitt meget populært. Dette kan jeg forstå fordi det gir mer fokus på den lekne enkle måten å spille på som vår generasjon har vokst opp med. Det er ikke dermed sagt at det er enkelt, snarere tvert imot. Her får du en utfordring som har fått meg til å klø meg i huet mang en gang og leita og leita for å finne svar.

 

 

Du entrer en verden Salt som er på randen av ødeleggelse. Menneskene ikke lenger er fri, men hvor redningen skal vise seg og være en jente ved navn Dandara som må bekjempe ulike mystiske kryp og utfordrende bosser. Hun har evner til teleportere seg og utfordrer gravitasjonen igjennom denne verden hvor hun utvikler nye evner for å skape orden i kaoset som utfolder seg.

 

 

Her skapes du og blir slengt inn i en verden fullt av kaos. Her må man lete seg frem etter nye evner ved å sprette vilt over kartet og feste seg på spesielle flater som tillater det. All den hopping gjør at det blir et salig puslespill frem og tilbake for å forsere de ulike hindre du møter på, samtidig som at du må bekjempe fiender som kommer i din vei. Dette kan være utfordrende nok når du skal finne et sted å teleportere deg til og denne er begrenset samtidig som at du skal skyte. Her er det anbefalt å bruke spake til å styre med. Jeg brukte mus og tastatur for min sin del noe som i grunnen fungerte bra. I den siste oppdateringen kom denne muligheten noe som jeg verdsatte. Styringen med mus og tastatur fungerer flytende og flott, men jeg knotet litt med dette før jeg fikk det til å sitte godt nok. Veldig greit at dette sitter som støpt spesielt foran en utfordrende bossfight.

 

 

Orienteringsløper har jeg aldri vært og kommer nok aldri til å bli det heller, men da jeg først fikk kartet ble ting litt mindre forvirrende. Fortsatt ble det en liten utfordring siden brettet snurrer litt og kan sette deg litt ute av kurs. Her er det også i noen tilfeller lurt og ta ting med ro også, siden å bare sprette i full fart uten å tenke fremover vil føre til store sjanser for at du må begynne på nytt fra en av campene du finner. Du møter også etter hvert beboerne på Salt og får fra noen av de nye evner som du kan bruke i din kamp for å sette de fri samt bedre kunne forsere de ulike gåtene du skal prøve å løse. Etter å ha dødd en gitt antall ganger føles det litt ut som opplevelsen i Dark Souls… Dette har jeg litt delt hell med og nært har mareritt av enda.

 

 

Godt er det også at du kan bygge på livet ditt for å få muligheten til å få prøvd ulike utfordringer flere ganger og ikke dø med en gang på ting du har utfordret deg på før. Her igjen assosiasjon til mine mareritt fra Dark Souls. Grafikken er som en god gammeldags plattform, men med en fargeprakt som gjør det vakkert og varierende. Kontrollene var flytende og behagelige og trengte litt finpuss for å få til å mestre denne. Kunne noen ganger føles litt urettferdige når man hadde panikk for om man skulle skyte eller hoppe unna prosjektiler som kom fra ulike retninger. Alt i alt er Dandara: Trials of fear et godt plattformspill som tar meg tilbake til Amiga 500-tiden. Dette er et spill som jeg vil anbefale og som beviser at nye gode indiespill dukker opp. Terningkastet som trilles er en firer, men en sterk sådan. 

 

 

 

*Skrevet av Kjetil Hynne* 

 

 

Min foreløpige konklusjon: Warcraft III: Reforged

 

Egentlig hadde jeg som planer å skrive en skikkelig anmeldelse av Blizzards nyoppdaterte Warcraft III: Reforged, men etter å ha spilt og opplevd nyoppdateringen til Blizzard så føler jeg det må bli en foreløpig konklusjon om hva jeg mener så langt. Først må jeg krype til korset og si at jeg har lang fartstid med Warcraft-serien. Det aller første spillet satte en ny standard som virkelig fanget meg. RTS (Real Time Strategy) har alltid vært min store favoritt og spill som Command Conquer og Starcraft har banet vei for mange utrolig gode stunder fremfor skjermen.

 

 

Det er nesten ikke til å tro at det har gått snart 20 år siden disse spillene så dagens lys. Tiden har fløyet av gårde og mye har skjedd i spillverden siden den gang. Nå for tiden har det blitt populært å oppdatere gamle spill i en form for remake. Selvsagt skal man ikke kimse over gode minner fra da man var ung og spilte disse spillene. Dessverre skal det litt til for å komme i det nostalgiske hjørnet om utvikleren av remaken ikke klarer å tilføye noe ekstra i tillegg til det klassiske spillet innehar.

 

 

Selvsagt har jeg lest side opp og side ned om kritikkene Blizzard har fått i anledning remaken av Warcraft III som de i tillegg har valgt å kalle Reforged. De kritiserer grafikk som faktisk til tider har blitt dårligere i den nye versjonen. Ingen nye godbiter, for dårlig multiplayerdel og fortsatt ujevn AI. På snart 20 år burde Blizzard ha fått til bedre. Utvikleren Blizzard på sin side har hevdet at de ville være så tro mot originalen som mulig (om man ikke tenker på traileren som annonserte remaken som virkelig fikk oss til å sikle). Utvikleren har også lagt seg flat i forhold til manglene fra både originalen samt det de lovet skulle være med når Warcraft III: Reforged ble lansert. Her vil spillet bli patchet godt i tiden fremover slik at vi spillere virkelig får det som er blitt lovet.

 

 

Så tilbake til mine foreløpige opplevelser… Reforged ligner uten tvil originalen og for meg virker det også som om det ikke er gjort noe som helst forandringer. Grafikk, animasjonene og brukergrensesnitter er så og si helt det samme som det jeg opplevde for ca. 20 år siden. Kritikerne hadde søren meg rett. Stort sett ingen forandringer og i forhold til annonseringstraileren var dette egentlig en aldri så liten nedtur i forhold til hva man skal forvente. Det manglet liksom det lille ekstra på alle punkter.

 

 

Når det er sagt, så er og blir Warcraft III en klassiker i mine øyne. Selv om forandringene var minimale så kan jeg innrømme at jeg har kost meg godt med spillet og mimret meg blå. Dynamikken i spillet er som før, stemmene, grafikken, animasjonene…alt er så og si som før og som jeg kjente spillet. Kan nok innrømme at garantert kommer til å gjennomføre spillet…igjen…nesten 20 år etter. Da kan man vel si at Blizzard har gjort noe rett eller hva? Spillet er oppslukende og tiden flakser avgårde når jeg sitter med Warcraft III: Reforged. 

 

 

Selv om spillet ikke stiller til forventningene så er det en liten flamme der som holder meg fanget. Det er noe med spillet som sørger for at jeg ikke klarer å gi slipp på det selv om det er mangelfullt i forhold til hva vi var blitt lovet av Blizzard. Spillet var fantastisk for 20 år siden. Det merkes spesielt med den magien som spillet inneholder av spillbarhet, RTS-struktur og retrostil. Jeg er er nok en gang en slave til spillet som for nesten 20 år siden. Der kommer jeg til å være en stund fremover for kampanjene SKAL gjennomføres, koste hva det koste vil. Uansett, når det er skrevet, så kunne Blizzard ha gitt oss litt ekstra snacks i spillet…

 

 

 

 

Har du anskaffet deg Warcraft III: Reforged? Hva synes du om spillet? Hadde du forventninger til spillets innhold i forhold til hva vi var blitt lovet fra Blizzard? Hvilke andre RTS-spill er dine favoritter? 

 

 

Forhåndsomtale: Valnir Rok – blanding mellom Minecraft og Conan!

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

Vikings er en meget populær serie på HBO. Selv har jeg alltid vært interessert i vikingetiden og hvordan man levde på denne tiden. Av spill så har ikke så alt for mange utnyttet denne interessen som mange har, men en utvikler har gjort det. Indieutvikleren Encurio har tro det eller ei klart å få til et ganske så bra MMORPG-overlevelsesspill med et stort potensiale. 

 

 

Selve grunnlaget for sjangeren overlevelsesspill kan vel sies og være Minecraft. Det å samle ressurser for så å bygge og bo og kjempe seg igjennom horder av fiender for å overleve. Siden kom Rust, 7 days to Die, Conan Exiles med flere. Valnir Rok er intet unntak, og spiller på mye av den samme motorikken, men leverer dessverre litt lite nytt på bordet. 

 

 

Du begynner ferden med at du er en av mange skipbrudne vikinger som krasjlander vikingeskipet på en øy. Du finner en overlevende sammen med deg som gir deg i oppdrag og finne et hellig sted for å ofre medaljongen hans, for å gi han fri ferd til Valhall. Her er et ønske om å søke hevn mot bandittene som fikk gjengen til øya. Det er nettopp her ferden begynner videre etter å ha armert seg med øks og skjold på ekte vikingevis.

 

 

Mye av det som blir servert har jeg nå tatt en god del tid på før. Samle kvister, småstein, urter og blomster for å lage tau og diverse for å utvikle bedre redskap for å hugge trær og stein for å lage hus og bebyggelse. Dette for at man kan holde ute uvedkommende som eventuelt måtte være villig til å gripe kloa i hva du måtte ha. Spillets helhet foregår over nettet med muligheten for samarbeid sammen med venner slik at det til slutt blir et lite samfunn ut av det. Hvem vil vel ikke leve glansdagene i et vikingesamfunn etter og ha sett serier som Vikings i HBO, men her kveles dessverre fantasien for min del. Det er lite nytt når man har spilt tidligere nevnte spill, hvor kontrollene her føles mer knotete og trassig i forhold til tidligere erfaringer.

 

 

Husk, selv om jeg er litt mer kritisk til Valnir Rok, så skal dere vite at dette kun ennå er en “Early Access”, men det var også Conan i sin tid. Sistnevnte har med tidens løp blitt adskillig mer spillbart og fått mye bedre grafikk samt et karakterspekter som er generelt penere. Om man skal våge seg ut med en sammenligning, så er dette en god blanding mellom Conan og Minecraft.

 

 

Selv om spillet på langt nær er ferdig så har Valnir Rok sine utfordringer med spesielt kontrollen. Her håper jeg at utvikleren Encurio kommer med forbedringer etter hvert i tillegg til flere muligheter som skiller dette spillet i forhold til mange andre spill i samme sjanger. Valnir Rok har potensiale og vikingetiden er en spennende tid som jeg liker svært godt. 

 

 

Foreløpig terningkast: 

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Om du følger med så vil det bli kjørt en konkurranse hvor du kan vinne en kode til Valnir Rok som er i early access og under utvikling. Stikk innom Facebook-siden til Spill er sunt og kanskje er det du som stikker av med en kode til dette interessante spillet. 

 

SPILLANMELDELSE: GRID – Action, flaksende bildeler og full konsentrasjon!

 

Er det noe Codemasters virkelig har grepet på så er det bilspill. De har helt siden deres første skikkelige racingspill – TOCA Touring Car Championship (1997) og frem til i dag med GRID sendt ut det ene fete bilspillet etter det andre. En serie som virkelig slo an var Colin McRae-serien. Den solgte i bøtter og spann. Så kom Race Driver-serien etterfulgt av GRID hvor sistnevnte fikk en oppfølger i oktober i år. Dette spillet har jeg nå fått kjørt meg på og skal si jeg har jublet, slitt og svettet hvor det inn i mellom har vært litt bannskap også.

 

GRID er en serien jeg har brukt sykt mye tid på både alene og sammen med gjengen min i Trønderbataljonen Racing. For å si det slik, det har blitt mange artige stunder med gjengen spesielt på fredagskvelder og flere kommer det til å bli. Fredagsræs har vi kaldt dette “eventet” og som har ført oss sammen. På de beste stundene har vi vært over ti personer som har samlet seg. Har mange, mange gode stunder med Trønderbataljonen Racing. Det spillet som virkelig har fått kjørt seg er GRID Autosport og vi i gjengen gikk og håpet i det lengste på GRID Autosport 2, men så ble det ikke.

 

Derimot lanserte utvikleren Codemasters GRID som sitt siste stikk. Det har blitt et par runder sammen med Trønderbataljonen Racing i tillegg til noen kvelder alene. Bilspillene fra Codemasters har alltid gått for å være veldig godt programmerte spesielt PC-utgavene. Superfin flyt, godt gameplay og masse action er det som kjennetegner bilspillene fra denne utvikleren.

 

 

I spillet har du flere valg og et av valgene er din “egen” karriere. Her gjelder det å kjøre godt, låse opp nye løpsdager samt tjene masse penger slik at du kan oppgradere bilparken din. For uten penger blir det få biler og dermed også lite løp du kan delta i. For de ulike løpene krever ulike klasser av biler. Dette gjør at du MÅ kjøre godt for å vinne. Du kan selv bestemme hvilken vanskelighetsgrad du skal kjøre i. Jeg har valgt en normal vanskelighetsgrad. Kan med en gang si at selv det til tider er utfordrende. For her gjelder ikke å ta snarveier for det kan søren meg straffe seg. Vet ikke hvor mange ganger jeg har trodd jeg har vært smart og tatt innersvingen på de andre førerne, men klasket inn i en vegg av hjul. Så der stod man da mens de andre førerne smetter forbi. Da er det ikke annet enn å restarte løpet. For å si det slik, det har blitt noen restarter. Om det kommer av at jeg er en dårlig fører eller at de andre førerne er gode skal jeg ikke si, men tror dessverre at det er førstnevnte som melder seg inn her.

 

En ting som er nytt i GRID og som ikke har vært med i de foregående spillene er nemesis-merket som dukker opp om du er litt for nærgående til de motstanderne på banen. Om du dulter borti dem og de får nemesis-stempel så kan du banne på at de gjør alt for å ta igjen. Har inn i mellom endt opp med å få en real puff i baken for så å spinne helt i rundt. Da kan jeg fortelle at temperamentet har fått prøvd seg. Ilter som rakkern og hevngjerrig som bare det på utkikk etter kjøtern som sørget for spinnen. Selv om jeg var først på’n så skal jeg ikke la dette ligge, koste hva det koste vil. Skal innrømme at motstanderne er gode til tider. Det krever sitt for å ligge i toppen inn i mellom. Her gjelder det å tenke smart og eventuelt bruke lagkameraten til sin fordel. Denne delen av spillet har Codemasters gjort en god figur og sørger for utfordringene ligger som perler på en snor.

 

Når man har klart å gjennomført en del løp i karrieredelen og har klart å få karret til seg litt penger for innkjøp av nye biler, ja så er det bare å henge seg på eliten ut i den store verden. Her venter nye runder med spennende løp med ukjente førere fra alle verdens hjørner. Forskjellen her og på karrieredelen er at man nå kjører mot andre som er lik deg. Like aggressive, like ivrig på å vinne og som hele tiden prøver å ligge i det rette sporet. Her er det bare å ha is i magen og vente på at noen gjør en feil for så å slentre seg inn på rett spor mot første plassen. Multiplayerdelen fungerer godt og du får kjøre mot andre som stort sett har kommet like langt som deg i level. Denne matchmakingen fungerer godt noe den gjorde i GRID Autosport også.

 

 

Som du sikkert skjønner så handler bunn og i grunn GRID alt om kjøring. Lite ekstra, kun fokus på kjøring. En ting jeg savnet var mulighetene for å oppgradere bilene med nye kjæreegenskaper samt fiksing av bilene. For om man sparte litt på pengene og ikke fikset bilene skikkelig så ville dette kunne gå utover kommende løp hvor bilen f.eks. ikke oppførte seg som du ønsket. I GRID Autosport var denne biten meget viktig. Det gjaldt å holde bilene ved like og helst helt uten skade.

 

En ting med GRID er variasjonen og utvalget biler. Her har Codemasters gjort en meget god jobb. Mange forskjellige baner å velge i mellom om det er for sololøp eller multiplayer sammen med dine venner. Det å koble seg opp og kjøre sammen er gjort enkelt. Her er det bare å invitere de du ønsker skal være med sammen med deg og vips så er det bare å kjøre så busta fyker. Et meget godt opplegg rett og slett.

 

Alt i alt er GRID et godt spill. For de som gjerne vil ha noe mer f.eks. litt mer historie rundt karakteren, mer simulatorpreg så er kanskje ikke dette det spillet du leter etter. Er du ute etter et spill som gir variasjon, masse action med gode kjøreegenskaper så bør du definitivt vurdere GRID. Jeg er for lengst hekta og koser meg gløgg ihjel om jeg kjører alene eller sammen med mine venner i Trønderbataljonen Racing. Codemasters har på nytt lagd et fantastisk spill som gir mye og som fanger meg og mine venner til dyst flere ganger i uka. Grafikken, detaljene og kjøreegenskapene er i ypperste klasse. Selv om du kanskje ikke har den beste PCen (versjonen jeg testet) så trenger du ikke å være redd for at spillet skal hakke. Godt modifisert spill sørger for at spillbarheten er perfekt. Grafikken glir godt noe som for meg betyr mye. Flyten har alt å si om en skal klare å prestere på banen. Nok en gang er jeg imponert over Codemasters som klarer å fange meg og mine venner. Takk Codemasters!

 

ANBEFALES!

 

 

Omtale: RAD

Reklame | Bandai Namco

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Nye mekaniker og nytenkning for meg hjertelig velkommen hos meg. Dette kan sant sies om RAD. Et rimelig Indie spill som er lagd av ingen ringere enn Double Fine hvor Tim Schafer styrer skuta. Et velkjent navn for de som har spilt titler som Grim Fandango, Days of the Tentacle, Full Throttle og mange flere av de gode gamle klassikerne som regjerte i starten da PC så vidt begynte å ta av og bli husvarm side om side med blant annet Amiga 500.

 

 

Rad handler om en gruppe ungdommer som etter den andre kjernefysiske nedsmeltingen hvis vi kan kalle det det, leter igjennom en ødemark. Da på jakt etter noen spesielle pillarer som kan igjen få jorden til å blomstre. Underveis når man øker i nivå vil kroppen mutere og man får nye evner som man kan bruke. Det er blant annet her at spillet briljerer med sin vilt vilkårlige generering.

 

 

Alt virker å være lagt opp til at tilfeldigheter styrer det meste sammen med dine ferdigheter til å bruke det du får servert. Det vil si. Det er brutalt mange typer muteringer du kan få, men du kan kun ta i bruk 3 muteringer samtidig. Når du dør må du starte med en helt ny karakter på brett 1. Som også er nytt generert hver bidige gang. Så hver gjennomspilling blir en helt ny opplevelse og som gjør at det er helt greit å starte helt på nytt, hver gang du feiler. Men du har også et grunnlevel som gjør at du etter hvert låser opp nye våpen og diverse som du kan bytte ut fra starten av hver gang du må starte på nytt og gjerne også dra noen fordeler, så det er ikke helt nytteløst å prøve å komme lengre hver gang.

 

 

Spillet kan minne mye om litt type Diablo blandet med Dark Souls med god inspirasjon i fra 80-tallet. Hvorpå valutaen i spillet er floppydisker og kassettbånd. Dette er en atmosfære som jeg digger å gå inn i gang på gang og gjør at det er en fornøyelig tidtrøyte. Valutaen kan du også lagre i en egen bank mellom hvert brett, så det går an å samle seg en god slant som man kan ta ut på ulike handelsstasjoner i hvert brett. Om man finner disse vel og merke.

 

 

RAD er et kjempespill som jeg absolutt vil anbefale og med den prisen kan den utkonkurrere mangt en AAA-tittel og har merkelig nok mer innhold enn blant annet Anthem (beklager, bare måtte) som har fått så ørene flagrer det siste halve året. Etter min mening da vel og merke. RAD er billigere og faktisk mye mer moro. 

 

*RAD er testet på Playstation 4*

 

ANBEFALES! 

 

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Whispers of a Machine – Frisk pust fra en litt glemt sjanger

 

*Skrevet av Kjetil Hynne* 

 

Pek og klikk spill husker jeg godt fra min barndoms tid da jeg hadde en Amiga 500 som var på en måte litt av starten på min spillinteresse. Og mye gikk det i titler som Leisure suit Larry, Kings Quest, Monkey Island og en rekke andre titler. Det som var så fint med disse er at du virkelig får testet dine små grå med gåteløsninger utenom det vanlige. Men det som var litt merkelig er at når 3D grafikk inntok spillmarkedet, så virker det som at denne kategorien bare sakte men sikkert døde ut.

 

Men i de siste årene virker det som den er på full fart tilbake igjen. Larry er kommet i ny tittel og det er børstet støvet av en rekke andre som er igjen utgitt på andre plattformer som blant annet telefoner og spillkonsoller.

 

 

Whispers of a Machine føyer seg inn i rekken av denne type spill og den fanget meg litt i det jeg begynte å spille. Grafikken er som den en gang var på tidlig 90-tallet, men det fungerer, for det klarer likevel og dra meg inn i et mordmysterium jeg vil komme til bunns i og løse.

 

Dette er en Nordisk sci-fi historie satt til et fremtidig Sverige hvor alt av kunstig intelligens og maskiner med prosessorer er forbudt. Du spiller en agent ved navn Vera Englund. Hun kommer midt oppi et mordmysterium i byen Nordsund hvor hun er satt til å finne ut hva som er skjedd, da dette er den andre i rekken på kort tid. Dette skal vise seg og bli større enn hun hadde ventet.

 

 

Vera er en agent som også har blitt utstyrt med nano-teknologi i kroppen kalt blue. Dette gjør at hun har noen ekstra verktøy på lager for å løse gåter. Dette i form av en bio-scanner, som gjør at du kan scanne og linke DNA-spor og lignende for å finne sammenhengen i det som har skjedd. Hun har også en monitor som ser puls og hvilket humør folk hun avhører har, slik at hun kan merke uregelmessigheter under samtaler. Samt en rekke mer som vil åpnes underveis. Og det som er litt morsomt er at dette spillet føltes som det var tatt et steg videre med tanke på at om flere spiller dette, så vil du kunne oppnå forskjellige måter og gjennomføre spillet på. For ulike oppgaver kan gjøres på forskjellige måter. Som for eksempel så kan man ta en avstøpning av en finger for å få brukt en fingeravleser for å komme seg inn en plass, eller du kan heller ta den litt mer umoralske vriden med å kappe fingeren av for å få gjort den samme oppgaven. Men dette igjen former Vera’s personlighet, som igjen visstnok skal endre historie og verktøy etter hvordan hun opererer i felten.

 

 

Dette var et frisk pust som gjorde meg oppriktig talt interessert i pek og klikk igjen. Det fikk meg igjen til å innse at ikke grafikk er alt og at det er spillgleden som faktisk betyr om et spill er bra eller ikke. Jeg har enda tilgode å få knekket denne gåten helt. Men jeg skal love deg at jeg ikke har gitt opp enda, men er på god vei til å oppklare saken. Men jeg håper jeg enda har noen gode timer med underholdning før det skjer. Anbefales på det sterkeste hvis du liker å knekke koder og finne finurlige ting gjemt inne i spillet.

 

ANBEFALES! 

 

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

SPILLOMTALE: Borderlands: GOTY

Reklame | Nordic Game Supply

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Det dundrer over høytalerne med «There ain’t no rest for the Wicked», noe som kan igjenspeile galskapen du nå skal ta del i. Mens også introen kan minne om en velpolert historie med smak av Quentin Tarantino hvor karakterene blir introdusert. Det er 10 år siden sist jeg faktisk så denne introen og syntes den var forlokkende og drittøff. Den fungerte like godt nå. Etter å ha pløyd igjennom Pre-sequel og 2’ern en rekke ganger, så ble det et friskt pust og dra tilbake til røttene av spillserien, med ny og oppusset grafikk.

 

Borderlands handler om fire vaulthuntere, altså soldater/eventyrere som er ute etter et skjult velv på planeten Pandora. Dette er en planet som inneholder et hav av skumle kryp og avskum som ser ut til å for det meste ha lyst til å ta livet av alt de kommer over. Dette byr da på en rekke utfordringer for å finne velvet. Underveis i reisen treffer man også en rekke både gærne og lystige figurer som krydrer tilværelsen på Pandora og gjør den meget fornøyelig og morsom. Det er i en rekke tilfeller så absurd morsomt og brutalt at om du ikke en gang rører på smilebåndet under gjennomspillingen vil jeg anbefale å ta kontakt med fagfolk, da du trolig lider av null-humor syndrom.

 

 

Når sant skal sies var dette en ganske spennende tittel som vi var meget spente på hvordan ville utarte seg når den først kom for 10 år siden. Det var så vidt jeg husker den første loot-shooteren. Altså det første spillet som blandet RPG sjangeren med FPS sjangeren og dette i seg selv var ganske vågalt. Mye av det de kunne skilte med var også Gazillions of guns. Og med en rekke forskjellige stats på våpen kan man få sykt mange morsomme kombinasjoner. Noen spruter ill, noen hyler mens man skyter og er mildt sagt irriterende og bruke. Og i nyversjonen har de også slengt med noen mer muligheter. Så her er det bare å hive seg rundt og samle våpen og kose seg.

 

Men Gearbox har igjen høstet mye frukter av dette, som igjen har blitt til 2 oppfølgere i Borderlands 2 og Pre-Sequel samt et typ pek og klikk spill som kjørte sitt eget lille løp i Tales from the Borderlands og ble laget av Telltale games. Og det blir morsomt å se hvordan spill 3, som nylig er lansert blir når det ser ut til at de fletter med karakterene fra alle tidligere spill inn i en og samme brudulje. Jeg selv har store forventninger til dette.

 

 

Dette er en tittel jeg anbefaler på det sterkeste, og det er en serie som jeg trykker godt til mitt hjerte. Dette på grunn av mye mørk humor og stor variasjon slik at det er vanskelig og bli lei. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spilt rundt alle titlene i årene som har gått. Men tror faktisk Borderlands er en av de få jeg aldri helt går lei. Med Borderlands og alle DLC’er er dette et kupp.

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*