Omtale: RAD

Reklame | Bandai Namco

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Nye mekaniker og nytenkning for meg hjertelig velkommen hos meg. Dette kan sant sies om RAD. Et rimelig Indie spill som er lagd av ingen ringere enn Double Fine hvor Tim Schafer styrer skuta. Et velkjent navn for de som har spilt titler som Grim Fandango, Days of the Tentacle, Full Throttle og mange flere av de gode gamle klassikerne som regjerte i starten da PC så vidt begynte å ta av og bli husvarm side om side med blant annet Amiga 500.

 

 

Rad handler om en gruppe ungdommer som etter den andre kjernefysiske nedsmeltingen hvis vi kan kalle det det, leter igjennom en ødemark. Da på jakt etter noen spesielle pillarer som kan igjen få jorden til å blomstre. Underveis når man øker i nivå vil kroppen mutere og man får nye evner som man kan bruke. Det er blant annet her at spillet briljerer med sin vilt vilkårlige generering.

 

 

Alt virker å være lagt opp til at tilfeldigheter styrer det meste sammen med dine ferdigheter til å bruke det du får servert. Det vil si. Det er brutalt mange typer muteringer du kan få, men du kan kun ta i bruk 3 muteringer samtidig. Når du dør må du starte med en helt ny karakter på brett 1. Som også er nytt generert hver bidige gang. Så hver gjennomspilling blir en helt ny opplevelse og som gjør at det er helt greit å starte helt på nytt, hver gang du feiler. Men du har også et grunnlevel som gjør at du etter hvert låser opp nye våpen og diverse som du kan bytte ut fra starten av hver gang du må starte på nytt og gjerne også dra noen fordeler, så det er ikke helt nytteløst å prøve å komme lengre hver gang.

 

 

Spillet kan minne mye om litt type Diablo blandet med Dark Souls med god inspirasjon i fra 80-tallet. Hvorpå valutaen i spillet er floppydisker og kassettbånd. Dette er en atmosfære som jeg digger å gå inn i gang på gang og gjør at det er en fornøyelig tidtrøyte. Valutaen kan du også lagre i en egen bank mellom hvert brett, så det går an å samle seg en god slant som man kan ta ut på ulike handelsstasjoner i hvert brett. Om man finner disse vel og merke.

 

 

RAD er et kjempespill som jeg absolutt vil anbefale og med den prisen kan den utkonkurrere mangt en AAA-tittel og har merkelig nok mer innhold enn blant annet Anthem (beklager, bare måtte) som har fått så ørene flagrer det siste halve året. Etter min mening da vel og merke. RAD er billigere og faktisk mye mer moro. 

 

*RAD er testet på Playstation 4*

 

ANBEFALES! 

 

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Whispers of a Machine – Frisk pust fra en litt glemt sjanger

 

*Skrevet av Kjetil Hynne* 

 

Pek og klikk spill husker jeg godt fra min barndoms tid da jeg hadde en Amiga 500 som var på en måte litt av starten på min spillinteresse. Og mye gikk det i titler som Leisure suit Larry, Kings Quest, Monkey Island og en rekke andre titler. Det som var så fint med disse er at du virkelig får testet dine små grå med gåteløsninger utenom det vanlige. Men det som var litt merkelig er at når 3D grafikk inntok spillmarkedet, så virker det som at denne kategorien bare sakte men sikkert døde ut.

 

Men i de siste årene virker det som den er på full fart tilbake igjen. Larry er kommet i ny tittel og det er børstet støvet av en rekke andre som er igjen utgitt på andre plattformer som blant annet telefoner og spillkonsoller.

 

 

Whispers of a Machine føyer seg inn i rekken av denne type spill og den fanget meg litt i det jeg begynte å spille. Grafikken er som den en gang var på tidlig 90-tallet, men det fungerer, for det klarer likevel og dra meg inn i et mordmysterium jeg vil komme til bunns i og løse.

 

Dette er en Nordisk sci-fi historie satt til et fremtidig Sverige hvor alt av kunstig intelligens og maskiner med prosessorer er forbudt. Du spiller en agent ved navn Vera Englund. Hun kommer midt oppi et mordmysterium i byen Nordsund hvor hun er satt til å finne ut hva som er skjedd, da dette er den andre i rekken på kort tid. Dette skal vise seg og bli større enn hun hadde ventet.

 

 

Vera er en agent som også har blitt utstyrt med nano-teknologi i kroppen kalt blue. Dette gjør at hun har noen ekstra verktøy på lager for å løse gåter. Dette i form av en bio-scanner, som gjør at du kan scanne og linke DNA-spor og lignende for å finne sammenhengen i det som har skjedd. Hun har også en monitor som ser puls og hvilket humør folk hun avhører har, slik at hun kan merke uregelmessigheter under samtaler. Samt en rekke mer som vil åpnes underveis. Og det som er litt morsomt er at dette spillet føltes som det var tatt et steg videre med tanke på at om flere spiller dette, så vil du kunne oppnå forskjellige måter og gjennomføre spillet på. For ulike oppgaver kan gjøres på forskjellige måter. Som for eksempel så kan man ta en avstøpning av en finger for å få brukt en fingeravleser for å komme seg inn en plass, eller du kan heller ta den litt mer umoralske vriden med å kappe fingeren av for å få gjort den samme oppgaven. Men dette igjen former Vera’s personlighet, som igjen visstnok skal endre historie og verktøy etter hvordan hun opererer i felten.

 

 

Dette var et frisk pust som gjorde meg oppriktig talt interessert i pek og klikk igjen. Det fikk meg igjen til å innse at ikke grafikk er alt og at det er spillgleden som faktisk betyr om et spill er bra eller ikke. Jeg har enda tilgode å få knekket denne gåten helt. Men jeg skal love deg at jeg ikke har gitt opp enda, men er på god vei til å oppklare saken. Men jeg håper jeg enda har noen gode timer med underholdning før det skjer. Anbefales på det sterkeste hvis du liker å knekke koder og finne finurlige ting gjemt inne i spillet.

 

ANBEFALES! 

 

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

SPILLOMTALE: Borderlands: GOTY

Reklame | Nordic Game Supply

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Det dundrer over høytalerne med «There ain’t no rest for the Wicked», noe som kan igjenspeile galskapen du nå skal ta del i. Mens også introen kan minne om en velpolert historie med smak av Quentin Tarantino hvor karakterene blir introdusert. Det er 10 år siden sist jeg faktisk så denne introen og syntes den var forlokkende og drittøff. Den fungerte like godt nå. Etter å ha pløyd igjennom Pre-sequel og 2’ern en rekke ganger, så ble det et friskt pust og dra tilbake til røttene av spillserien, med ny og oppusset grafikk.

 

Borderlands handler om fire vaulthuntere, altså soldater/eventyrere som er ute etter et skjult velv på planeten Pandora. Dette er en planet som inneholder et hav av skumle kryp og avskum som ser ut til å for det meste ha lyst til å ta livet av alt de kommer over. Dette byr da på en rekke utfordringer for å finne velvet. Underveis i reisen treffer man også en rekke både gærne og lystige figurer som krydrer tilværelsen på Pandora og gjør den meget fornøyelig og morsom. Det er i en rekke tilfeller så absurd morsomt og brutalt at om du ikke en gang rører på smilebåndet under gjennomspillingen vil jeg anbefale å ta kontakt med fagfolk, da du trolig lider av null-humor syndrom.

 

 

Når sant skal sies var dette en ganske spennende tittel som vi var meget spente på hvordan ville utarte seg når den først kom for 10 år siden. Det var så vidt jeg husker den første loot-shooteren. Altså det første spillet som blandet RPG sjangeren med FPS sjangeren og dette i seg selv var ganske vågalt. Mye av det de kunne skilte med var også Gazillions of guns. Og med en rekke forskjellige stats på våpen kan man få sykt mange morsomme kombinasjoner. Noen spruter ill, noen hyler mens man skyter og er mildt sagt irriterende og bruke. Og i nyversjonen har de også slengt med noen mer muligheter. Så her er det bare å hive seg rundt og samle våpen og kose seg.

 

Men Gearbox har igjen høstet mye frukter av dette, som igjen har blitt til 2 oppfølgere i Borderlands 2 og Pre-Sequel samt et typ pek og klikk spill som kjørte sitt eget lille løp i Tales from the Borderlands og ble laget av Telltale games. Og det blir morsomt å se hvordan spill 3, som nylig er lansert blir når det ser ut til at de fletter med karakterene fra alle tidligere spill inn i en og samme brudulje. Jeg selv har store forventninger til dette.

 

 

Dette er en tittel jeg anbefaler på det sterkeste, og det er en serie som jeg trykker godt til mitt hjerte. Dette på grunn av mye mørk humor og stor variasjon slik at det er vanskelig og bli lei. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har spilt rundt alle titlene i årene som har gått. Men tror faktisk Borderlands er en av de få jeg aldri helt går lei. Med Borderlands og alle DLC’er er dette et kupp.

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*