Spillomtale: Bonkies – Gøy med samarbeid i verdensrommet

 

*Skrevet av Inge Døsvik* 

 

Bonkies er et helt nytt spill, laget av spillutviklerne i Studio Gauntlet. Studio Gauntlet er et norsk selskap, som holder til i lokalene over gaming-baren Work-Work i Trondheim. Utviklerne er relativt ferske, og Bonkies er det første spillet de har laget.

 

 

Bonkies er et godt gammeldags couch co-op spill, et spill som har fokus på en flerspilleropplevelse basert på samarbeid – hjemme i stua. Her er det støtte for opptil fire spillere. I tillegg kan du også spille alene, dersom vennene dine er kjipe og ikke vil spille med deg. Historien er like enkel som den er unødvendig, men gir et fint bakteppe for spillingen du skal begi deg ut på. Bonkie Corp er et byggefirma som av ulike årsaker tar på seg byggeoppdrag rundt omkring i verdensrommet. De ansatte (som forøvrig består av dyr, i all hovedsak aper) kalles bonkies, og stiller opp for å bygge det som er av konstruksjoner.

 

 

Det er her moroa starter, for det er ikke bare-bare å sette sammen disse konstruksjonene. På hver planet du besøker må du fullføre flere brett der du skal bygge ett-eller-annet på en viss tid. Du får utdelt byggeklosser av forskjellig størrelse, tyngder og materialer – og skal sette sammen disse ved hjelp av en banandrevet jetpack og en robotarm som du er utstyrt med. Kontrollene er forholdsvis enkle å lære seg, men ikke nødvendigvis enkle å mestre. Man får fort teken på hvordan jetpacken, robotarmen og tyngdekraften fungerer, uten at det blir overdrevent enkelt av den grunn. Fysikken i spillet er veldig god og konsekvent, her har Studio Gauntlet absolutt gjort hjemmeleksene sine. Alt som skjer fysikk-messig er gjennomført. Dersom en av dine konstruksjoner kollapser så kan du ikke skylde på dårlig håndverk fra utviklerne, du kan kun skylde på deg selv (eller enda morsommere: skyld på vennene dine).

 

 

Brettene du spiller gjennom blir stadig vanskeligere, og det dukker opp flere forskjellige typer byggematerialer for å komplisere byggingen. Alt fra glass som knuses, via bomber som sprenges og til utfordringer med å bygge i verdensrommet uten tyngdekraft. I løpet av dette spillet så skal man innom hele følelsesspekteret fra frustrasjon til glede og lettelse. Det er spesielt i situasjoner der man trøbler med å komme seg videre at det er godt å samarbeide med flere. Jeg spilte dette spillet med to andre personer, og vi måtte ved flere anledninger brainstorme litt for å finne ut hvordan i all verden vi skulle klare å sette sammen akkurat denne konstruksjonen. Da er det også uendelig mye deiligere når man endelig klarer det! Det sosiale med å samarbeide er absolutt den største styrken til Bonkies. Etter en litt knotete start på samarbeidet finner man etter hvert ut hva det er som funker og ikke funker, og samarbeidet blir både bedre og morsommere. Men det går absolutt ikke alltid som planlagt, noe som fører til både frustrerende og ikke minst morsomme situasjoner. Det er ingenting som er mer tilfredsstillende enn å ta en “high five” med en av de andre bonkiene etter man akkurat har fullført et krevende brett. Her er det også verdt å nevne at vanskelighetsgraden skaleres etter hvor mange spillere man er, noe som betyr at man for eksempel ikke MÅ være fire personer for å klare brettene.

 

 

Enspillerdelen av spillet derimot er ikke like givende. Du har fortsatt den samme motorikken og fremgangsmåten, men spillet mister fort litt av sjarmen når man ikke får spilt det med noen. Sitter man fast på et brett har man ingen til å hjelpe seg med å finne ut hva man kan gjøre bedre. Enspillerdelen er også noe i korteste laget. Jeg anbefaler å se på denne delen av spillet rett og slett som trening, for å finspisse ferdighetene til man skal spille sammen med andre.

 

 

Hele pakken rundt ape-eventyret i verdensrommet er også med på å styrke helhetsinntrykket. Grafikken er fargerik og sjarmerende. Man kan ikke gjøre annet enn å smile av disse skapningene man styrer. Humoren er fin og teit, men ikke for teit. Akkurat passe teit med tanke på at du styrer en ape i verdensrommet. Musikken er også merkelig passende. Jeg tenkte flere ganger under spillingen at hvis (eller når?) aper en gang skal sysselsettes i byggebransjen ute i universet, så kommer det til å være til akkurat denne musikken.

 

 

I det store og hele er det ikke mye å utsette på Bonkies. Enspillerdelen kunne vært bedre, men dette er ikke et spill som skal spilles alene, og blir derfor bare en parantes i denne sammenhengen. Det jeg virkelig savner er mulighet for å samarbeide online med venner. Kanskje spesielt i dagens situasjon med sosial distansering hadde det vært fint med et nettbasert alternativ på tvers av plattformer.

 

 

Studio Gauntlet kan absolutt være fornøyd med sitt første spill, og jeg anbefaler alle som er gira på litt sofa-samarbeid om å prøve Bonkies! Det er tilgjengelig nå på Playstation, Xbox, Nintendo Switch og PC. 

 

*Skrevet av Inge Døsvik*

 

 

En aldri så liten julegaveguide!

 

Julen nærmer seg med stormskritt og mange har for lengst begynt å handle inn julegaver. Venner og familie står på gavelisten, men det store spørsmålet som alltid kommer krypende på denne tiden av året er hva skal man kjøpe? Når det kommer til julegaver står jeg sjelden og dveler over hva jeg skal kjøpe. Som oftest har jeg en plan før jeg går inn i en butikk eller sniker meg inn på en nettside. Er det noe jeg liker så er det å ha kontroll. Julegaveguider er også noe jeg gløtter på i jevne mellomrom. Kan jo tenkes en får noen tips over hva som florerer og som kan egne seg til de respektive mottakere.

 

I den siste tiden har jeg hatt den gleden av å teste ut diverse produkter. Disse produktene har vært av bra kvalitet noe som nå fører til at jeg legger opp en aldri så liten julegaveguide til deg som leser. Produktene jeg har fått sett nærmere på er alt fra lydplanke med sub fra Creative til spillet Kaptein Sabeltann og den magiske diamant. Alt dette passer ypperlig til julegaver hvor jeg er bra sikker på at de som mottar gavene kommer til å bli overlykkelige.

 

Creative er et selskap som har lang fartstid i gameruniverset med sine mange gode produkter. Spesielt lyd har gjengen i Creative spesialisert seg på. Gjennom flere år har de pøset ut med det ene lydkortet, headsetet, MP3-avspiller og høytaleranlegg etter det andre. De har mottatt gode kritikker fra gamere verden over og er å regne som en av de største innenfor dette segmentet. Derfor er det med stor glede at jeg nå kan anbefale dere Creative Stage som ett godt valg som julegave. Stage er et lydanlegg bestående av en lydplanke og en sub. Dette anlegget kan brukes like mye til en gamerPC, konsoll, TV eller stand alone anlegg. Det spiller godt via Bluetooth eller via tilkobling til de nevnte kildene. Lyden er god og innholdsrik som igjen gjenspeiler godt det du ser på eller hører på. Lydsystemet fra Creative ligger billigst til i overkant av 1100 kroner. Her får du virkelig valuta for pengene. Om du vil vite mer om Creative Stage så gå inn på denne lenken.

 

 

Det andre julegavetipset er en knøtt liten SSD fra Adata. Snakk om at lagringmedier bare blir mindre og mindre. Det kan man i alle fall si om denne lille dingsen fra Adata. Med hele 512GB kan du installere en hel armada av spill på denne lille greie. Herlig er det spesielt når du fra før av som meg har litt for liten lagringsplass for spill. Årsaken til dette dilemmaet er at flere bruker gamerPCen og vil da også selvsagt ha forskjellige spill enn de jeg har installert. Med SE800 SSD fra Adata kommer jeg langt på vei. Spillene kjøres smooth og fint fra SSDen som for meg betyr mye. Prisen for SSDen er heller ikke noe å si på og som ligger billigst på i overkant av 1100 spenn. Les omtalen av dette geniale produktet via denne lenken.

Til sist vil jeg anbefale et spill jeg og barna har hatt mye glede av. Nemlig Kaptein Sabeltann og den magiske diamant. Dette spillet er helt fantastisk. Norsk spillutvikling er nå i verdensklasse noe som vises i de gode spillene som dukker opp. Tro mot filmen med sammen navn er det bare å innta plassen som Pinky eller Sunniva på jakt etter den magiske diamant. Spillet passer barn stort sett i alle aldre. Kun de yngste vil nok trenge litt hjelp fra noen eldre, men ellers er det bare å nyte det du får presentert. I ren “Super Mario” glede er det bare hoppe seg igjennom spennende verdener. På din ferd møter du interessante karakterer som hjelper deg videre. Utfordringene står i kø for den gryende sjørøver. Stemmer er fra filmen noe som gjør det enda mer troverdig. Et godt barnespill som også passer for den eldre generasjon gamere. Spillet er utviklet av Ravn Studio og er utgitt til PC samt Nintendo Switch. Ai ai Captain… Les omtalen min av spillet via denne lenken.

 

 

Nå har jeg gitt deg noen julegavetips og flere kommer etter hvert som jeg får testet ut nye ting. Om ikke lenge kommer en aldri så liten smakebit fra mine opplevelser i Assassin’s Creed Valhalla. Har også flere godbiter av diverse produkter som jeg selvsagt vil anbefale. Ikke annet enn å glede seg med andre ord.

 

Er du ferdig med julegaveinnkjøp? Er du en som kjøper julegaver til deg selv eller vil er det andre som får den gleden?

 

OMTALE: Kaptein Sabeltann og den magiske diamant!

 

For det første er det ikke annet enn å gratulere Ravn Studio og Rock Pocket Games med et fantastisk spill. Norsk spillutvikling har de senere årene virkelig slått til med mange gode spill. En av disse er Ravn Studio. Det hele startet med noen meget så driftige damer som gjerne ville skape noe underholdende for den yngre garde. Den norske spillutvikleren ble dannet allerede i år 2002 og har frem til i dag virkelig fått litt av merittliste av spill. Undertegnede har så og si helt siden starten fulgt med denne spennende utvikleren hvor det ene kvalitetsspillet etter det andre har sett dagens lys. Her kan jeg nevne spill som Englekræsj (som forøvrig vant pris på Gullstikka i 2008), Flåklypa Grand Prix, Knerten gifter seg, Vinter i Blåfjell, Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama pluss masse andre spill for våre søte små. Vel verdt å nevne er at dette spillet som det alle første til Nintendo Switch kommer på samisk. Det er også en aldri så liten milepæl i norsk spillhistorie. 

 

 

Nå har jeg den glede å kunne presentere en aldri så “liten” tekst om et spill jeg har fulgt litt med på, nemlig Kaptein Sabeltann og den magiske diamant. Selvsagt har jeg fått med meg filmen av samme navn. Kaptein Sabeltann er veldig populær blant den yngre garde så det å lage et nytt spill med denne populære kapteinen er slettes ikke dumt. 

 

 

Å si at spillet Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er tro mot sin opprinnelse er det ikke noen tvil i. Helt i starten av spillet får du et valg. Hvem vil du spille? Pinky eller Sunniva? Jeg som “gutt” valgte selvsagt Pinky. Hiv og Hoi, snart er skatten vår, nynner jeg når jeg hører tittelmelodien i bakgrunnen. Nå kan eventyret om den magiske diamant starte. Selve interfacen i spillet er enkel og det tar ikke lange stunden før jeg er godt å gang med spillingen. Enkelt og greit slik det bør være når den yngre garde skal sette seg ned å spille.

 

 

Er det en spillsjanger jeg er stor fan av så er det “plattformspill” ala Super Mario, Ori and the Will of the Wisps, Great Gianna Sisters, Superfrog m.fl. Okei da, de to siste er fra Amigatiden og er en del år gamle, men du skjønner hintet! For meg er plattformspill nærmest som en “holy Grail” og jeg elsker denne sjangeren selv om den til tider kan være så frustrerende vanskelig at man river av seg hårtustene.

 

 

Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er som du da skjønner et plattformspill. Her ser du for det meste av spillet alt fra siden og spillet skroller enten til høyre eller venstre. Kun noen småspill hvor synsperspektivet endres litt. Dette er en velkjent oppskrift som kan treffe godt om spillet er godt utviklet. Det er mange spillutviklere som har prøvd seg på denne sjangeren, men som har falt pladask som en vingeløs kalkun rett i bakken. Heldigvis har Ravn Studio & Co klart seg godt med Kaptein Sabeltann og den magiske diamant.

 

 

Etter å ha valgt hvem du skal spille, er det bare å kaste seg ut i den store vide verden hvor utfordringer står i kø. Gjennom de ulike miljøene oppdager du nye brett med småspill, finner nye spennende karakterer å snakke med og sist men ikke minst fanger opp nye egenskaper som virkelig kommer godt med. I spillet skal du igjennom mange forskjellige omgivelser. Fra Kjuttaviga, Det usynlige land, Skilpaddeøya til Maga Kahns Øy, får du servert flotte omgivelser med mye sjarm og tropiske vibber. Alt fra skumle spøkelser til ville dyr prøver alt for å ta deg ut. Her gjelder det å tenke smart, bruke de egenskaper og våpen man samler opp, men også sist men ikke minst holde reaksjonene varme. Det trengs så til de grader. Alle brett og oppdrag har sin sjarm. Jeg er imponert over hvordan utvikleren klarer å fange meg så til de grader. Spesielt med tanke på at jeg er voksen og spillet i grunnen er beregnet på den yngre garde. Jeg sliter faktisk med å legge det i fra meg. Det sier litt over hvor godt det hele sitter både når det kommer til selve spillet, innholdet og utfordringene som står i kø.

 

 

For å komme deg imellom de ulike stedene i spillet må du selvsagt ut å seile med den sorte dame. Små mellomsekvenser sørger for den biten. Etter hvert som du kommer deg ut i spillet får du unike egenskaper som sørger for at de utfordringene som dukker opp ikke blir så vanskelige. Med spretterten åpner du nye områder eller skyter på de skumle dyrene som dukker opp under veis. Med de unike skoene hopper du oppover bratte fjell som om du var Spiderman. Alt er så godt satt sammen slik at du også blir utfordret på alle plan, noe som er veldig bra både for gammel som ung. Gjennom din ferd samler du på edelstener, penger m.m. Disse kan igjen brukes til å kjøpe deg nye redskaper og egenskaper.

 

 

Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er ikke bare et spill, men også et eventyr. Alt er satt sammen av kjent musikk, gode innlevde dialoger, stemmer vi kjenner igjen fra filmen og sist men ikke minst, den gode stemningen som er i spillet.

 

Styringen er enkel slik at barn i alle aldre kan klare seg godt. Selvsagt er det en fordel at barnet har spilt lignende spill fra før av og de aller minste trenger nok en voksen i nærheten om det skulle bli for vanskelig. Selv som voksen opplevde jeg mestringsfølelse over å klare de ulike oppdragene. Da tenker jeg at denne følelsen kommer garantert til sin rett for den yngre spillere spillet er beregnet på. Er det noe du opplever i spillet så er det nettopp mestringsfølelse. Det å bruke noen forsøk på diverse småspill for så å klare det er så tilfredsstillende at jeg ikke har ord. Småspill finnes det flust av. Noen er mer utfordrende enn andre og krever sitt for å gjennomføre.

 

 

Etter både ha spilt spillet på PC og Nintendo Switch en tid nå er jeg ikke i tvil om at Ravn Studio har lagd et underholdende, utfordrende og stemningsfullt spill for den yngre garde…og meg. Grafikken, stemmeskuespillet, musikken er med på å sette oss i skikkelig Kaptein Sabeltannstemning noe jeg liker svært godt. Kun enkelte steder i spillet som kan bli litt vanskelig spesielt for de aller yngste og som krever litt hjelp fra for eksempel en voksen. Styringen er tight og god, de ulike stedene innholdsrike og til slutt de herlige samleelementene som sørger for et godt spill på mange plan. Kaptein Sabeltann og den magiske diamant er et meget bra spill som jeg uten å blunke vil anbefale alle nisser å vurdere å gi til sine søte snille barn. Perfekt julegave for en ung gamer med et spill som gir alt en kan ønske seg av underholdning, smart tenking, trening av reaksjonen og til slutt mestringsfølelse. Takk for et godt barnespill Ravn Studio!

 

 

Spillomtale: Project Cars 3 skrenser inn i høstmørket

 

Som du sikkert vet så er jeg stor fan av bilspill. Helt siden Stunt Car Racer fikk kjørt seg på Commodore 64 for mange herrens år siden (lansert 1989), så har jeg vært innbitt fan av bilspill. Fra da og frem til i dag har det skjedd mye i bilspillsjangeren. Grafikken, kjørefølelsen, realismen, lyden og variasjonen har utviklet seg til det mye bedre. Har titusener av timer med bilkjøring fremfor skjermen både med tastatur, ratt og pedaler til forskjellige gamepads. Noen bilspill har klart å fange meg bedre enn andre og som den dag i dag sitter høyt på rangstigen min. Spesielt Need for Speed-serien, Forza-serien, Grid-serien og Colin McRae-serien har betydd sykt mye for meg.

 

 

En serie som plutselig dukket opp og som ble utviklet av Slightly Mad Studios som også står bak Need for Speed: Shift 2 Unleashed var Project Cars. Bilspillserien har frem til i dag tre spill. Alle disse spillene har sin sjarm hvor Project Cars 2 hittil har vært det beste. Da med den store variasjonen, god og detaljert grafikk pluss god lyd. Alt dette sørget for at jeg virkelig fikk kjørt meg godt i Project Cars 2.

 

 

Nå er altså utviklere Slightly Mad Studios ute med spill nummer tre. Selvsagt var jeg ivrig i å få testet dette spillet med tankene på de to andre relativt gode spillene. Bilspill har jo som du vet en spesielt plass i hjertet mitt, om det er arcade- eller simulatorpreget. Uansett, Nå har jeg fått tid med Project Cars 3 og skal innrømme at spillet et rimelig bra bilspill som har sin egen sjarm. Selv om Project Cars 3 har gått litt bort fra simulatordelen og tredd mer inn i arcadeverden så er ikke det noen negativ greie.

 

 

Spillet ligner litt på forgjengeren sin og prøver å nå opp til de store på himmelen som Forza-serien, Grid, og sist men ikke minst Gran Turismo-serien. Disse spillseriene har fått en meget stor fanskare verden rundt så jeg skjønner godt at Project Cars-serien prøver å klamre seg fast der oppe blant de lysklare stjernene. Du kjenner deg fort igjen i interfacen og hvordan styringen funker i spillet. Det krever ingen doktorgrad å komme deg fort i gang med spillet.

 

 

Etter en kjapp innledning er du klar for å velge deg din første bil. For som i alle andre bilspill i denne sjangeren så starter du opp med en liten bunke penger. Så er det bare å velge den bilen du føler passer for deg i starten. Selvsagt vil du kunne oppgradere denne slik at den stiller til de krav som settes i kommende løp. Variasjonen i oppgraderinger, antall biler er bra. Etter hvert som du stiger i gradene, vinner løp eller gjør det du blir bedt om, får du oppleve en bra variasjon i spillets sammensetning. Her får du prøve deg på alt fra muskelbiler til Formel 1-biler hvor sistnevnte er litt mer slitsomt å konkurrere med.

 

 

Kjørefølelsen i de ulike bilene er ikke ille, men langt fra simulatoraktig. Project Cars 3 er mye mer arcadepreget enn sin forgjenger noe som for mange kanskje er greit, men er man ute etter å føle simulatorfølelsen bør man ikke velge dette spillet. For men som liker stort sett alle bilspill. Om det er simulator eller arcadebilspill så er jeg like gira. Derfor gjør det heller ingenting om at dette spillet har gått mer bort fra simulatorfølelsen. Fartsfølelsen i spillet er akkurat slik jeg ønsker. Det vil si, her må man ha gode reaksjoner om man skal kunne klare å vinne løp. Plutselig hiver en motstander seg ut rett fremfor deg og du må gjøre en kraftig unnamanøver. På glatte baner er dette spennende og skaper en del unike situasjoner. Stor variasjon av utvalget baner sørger for å fange deg til å kjøre time etter time. Her har utvikleren gjort en god jobb.

 

 

Grafikken i spillet er på lik linje som i den forrige utgaven av Project Cars. Detaljene i spillet er innafor hvor bilene glinser godt i en fantastisk solnedgang. Baneomgivelsene er også rimelige gode selv om jeg faktisk synes Grid har bedre omgivelser på lik linje som også Forza-serien. Omgivelser i bilspill er noe jeg setter stor pris på noe som også gjøre spillene mer realistiske selv om kanskje ikke kjørefølelsen er det. Savner faktisk flere animasjoner rundt om på de ulike banene pluss at tilskuerne ser meget så statiske ut med får animasjoner. Skal man kjøre billøp er det litt viktig at man ser at verden i rundt også er med og ikke står statiske som saltstøtter og “ser” på. Foruten dette liker jeg væreffektene spesielt når det regner hvor lynene skinner opp himmelen på en herlig måte. Om du er påpasselig her kan du virkelig få til noen skikkelig råe screenshots her.

 

 

AI-en på konkurrentene er noe jeg selv prøver å justere i spill slik at jeg til tider utfordres. Da gjelder det å kjøre så feilfritt som mulig uten å gjøre så mange brølere. I Project Cars 3 er AI-en til tider perfekt og til tider litt merkelig. Selv om jeg inn i mellom må slite meg til seier, så er det løp hvor jeg kan gjøre så mange feil at det nesten ikke er mulig hvor jeg likevel vinner. Veldig variert AI er det. En blir liksom ikke helt klok på hvordan man stille inn vanskelighetsgraden for å få utfordringen man ønsker. Faktisk var AI-en bedre i forrige utgave av spillet hvor den her er litt ustabil.

 

 

Tilbake til konklusjonen av Project Cars 3 så er jeg delvis fornøyd selv om det er noen skjær i sjøen. Project Cars er og blir Project Cars. Det er ikke å komme bort i fra selv om denne utgaven har gått mer mot Need for Speed-serien hvor målet er nå mer bredt ut. For simulatorfansen er ikke dette noe å rope hurra for. Har sett bedre grafikk enn dette her hvor jeg savner mer animasjoner rundt banene. Mer livvåt publikum rett og slett. Nå ser publikum statiske ut og ser ut til å være lagd av stein. Variasjonen i spillet er greit nok og du får virkelig utfordret i mange spennende løp. I tillegg får du muligheten til å oppgradere de ulike bilene du skaffer deg noe jeg liker godt. Spillet prøver på så mye, men lander litt pladask spesielt om vi sammenligner spillet forgjengeren. For det var bedre, dessverre. Selv om jeg har hatt glede av Project Cars 3 så er jeg ikke overbevisst denne gangen hvor spillet famler litt på veien og klarer ikke helt å holde seg i rett spor.

 

 

*Spillet ble kjørt på PC*

 

 

 

 

 

Spillomtale: Fly til verdens ende og tilbake!

 

Microsoft Flight Simulator er en spillserie jeg har fulgt med siden det første ble lansert i 1982. Siden da har mye skjedd med denne populære flysimulatoren. Frem til i dag har det blitt lansert 13 utgaver og hvor den forrige ble lansert i 2006 og fikk navnet Microsoft Flight Simulator X. Microsoft Flight Simualtor var også på nyhetene spesielt etter terrorangrepene på USA med World Trade Center, Pentagon pluss et fly som krasjlandet ute på et jordet. Det var al-Qaida som stod bak terrorangrepene som førte til tusenvis av liv gikk tapt. Da mente mange at Microsoft Flight Simulator ble brukt i opplæring av kaprerne av flyene som ble brukt under terrorhandlingen.

 

 

Er det noe Microsoft Flight Simulator er kjent for så er det nettopp simulatordelen. Selvsagt kan du gjøre flyvningen i spillet så enkelt at nesten alle kan klare det, men så kan du også sørge for at det er så vanskelig at selv den mest erfarne piloten må bruke sine skills for å spille det. Det sier litt over hvor godt utviklet spillserien har vært opp igjennom årene og hvordan den har klart å fange mange titusener av flyinteresserte bak skjermene.

 

 

Opp igjennom årene har jeg hatt mangt et utstyr for nettopp spilling av Microsoft Flight Simulator-serien. Alt fra gamepads, diverse joysticks, til skikkelig flyratt med rudderpedaler, knappebokser for at det hele skulle virke så virkelighetstro som mulig. Selv om jeg ikke er av den mest erfarne piloten hvor jeg har brukt mye tid til å sette meg inn i alle knappekombinasjoner og styresystemer så har jeg hatt sykt mye glede av spillserien.

 

 

Så da jeg fikk se den aller første traileren til Microsoft Flight Simulator 2020 stod jubelen i taket. Nå en liten stund etter at spillet har kommet ut til folket har jeg virkelig fått flydd mye. Har til og med vært oppe sent bare for å få med meg kvelds og nattflyvninger. Spillet er så bra som det ble presentert på forhånd hvor alt har fått seg en skikkelig ansiktsløftning. Det unike med spillet er alle de steder du kan fly over om det er med et lite småfly eller et stort passasjerfly. Alt står til din disposisjon hvor valget er ditt i forhold til hva du vil satse på.

 

 

Det har blitt en god del friflyvninger hvor jeg har forsøkt å oppsøke spennende vær sågar som spennende landskap. Har flydd gjennom kjente storbyer til små tettsteder som jeg opp igjennom årene har hatt tilknytning til. Flere ganger har jeg virkelig måtte ta meg sammen for ikke å miste helt bakkekontakten…bokstavelig talt. Detaljene, omgivelsene og landskapet er mesterlig bygd opp i spillet hvor det er lett å kjenne seg igjen. Det har blitt en god del turer over kjente landemerker, bygninger, fjellpartier m.m. bare for å få følelsen av å ha vært der i disse Coronatider hvor vi alle blir anbefalt å holde oss hjemme. Takket være Microsoft Flight Simulator 2020 har jeg virkelig fått gleden av å besøke steder jeg aldri har drømt om å få til eller hatt mulighet til.

 

 

Spennende vær finnes så til de grader i spillet. For om du vil kan du sette på real time weather og da får du inn været slik det i virkeligheten er. Er det uvær, så er det uvær i spillet og hvor du må slite for å holde flyet på vingene med stødig retning dit du skal. Dette er en av de egenskapene jeg virkelig liker med spillet. Selv om det kanskje ikke er helt up to date alle steder så er det ganske så likt slikt det i virkeligheten er værmessig. Prøvde å få flydd i den tropiske orkanen Laura som herjet USA for noen dager siden, men det ble ikke helt som jeg hadde håpet. Selv om det var kraftig vind som tok med seg det lille Cessna-flyet mitt så opplevde jeg ikke på langt nær det uværet jeg hadde håpet.

 

 

En annen flytur som satte seg var turen til Orkanger hvor jeg startet fra Trondheim Lufthavn. Den turen gikk selvsagt innom Trondheim hvor jeg fly rundt omkring i byen på jakt etter kjente bygninger deriblant Lerkendal. Videre fløy jeg innom Buvika, Børsa, Orkanger pluss en tur ut til Geita. Sistdelen av flyturen gikk i regn hvor det beste av alt, det regnet samtidig her også. Det vil si, spillet fanget opp regnet slik at jeg skulle få oppleve det digitalt som i virkeligheten.

 

 

Den andre turen jeg hadde var fra Trondheim Lufthavn til Snåsa. Den første biten til Steinkjer gikk rimelig greit, men etter å ha passert Stod så fikk jeg en skikkelig sidevind inn og da ble det mer komplisert i styringen for å holde flyet stabilt. Inn mot Snåsa ble det litt mindre vind for et øyeblikk noe som ga meg muligheten til å finne huset jeg bodde i der pluss andre kjente hus og bygninger på Snåsa. Rett og slett herlig tur igjen.

 

 

Videre har det blitt en del andre turer også hvor jeg har opplevd en del spennende steder i verden. Flyvningene har selvsagt blitt gjort med enkle innstillinger slik at jeg i det hele tatt har klart å komme meg opp i luften. Det unike er at Microsoft Flight Simulator også har en meget god læredel (tutorial). Her får man alt med teskje om man vil slik at flyvningene blir så realistiske som mulig og hvor man selv føler en liten form for mestringsgrad. For uten læredelen hadde jeg nok følt det hadde vært litt vel vanskelig spesielt for en som slettes ikke er pilot.

 

 

Om du ikke vil fly fritt rundt omkring i verden så kan du kaste deg på noen av oppdragene. Her får du oppleve litt av hvert. Noen oppdrag litt vanskeligere enn de andre. Uansett, i denne modusen har du en god del utfordringer om du vil påta deg det. For meg ble det litt vanskelig ennå, men med tid og stunder skal du se at jeg får fikset ett oppdrag eller ti. Selv om det er mye å gjøre i årets utgave av Microsoft Flight Simulator, så må jeg innrømme at friflyvningen er den som tiltrekker meg. Bare det å kunne velge hele verden som arena for en flytur gjør at du vil finne uhorvelig mange titalls timer med underholdning foran skjermen.

 

 

Styringen av flyene kan gjøres så vanskelig eller så lett som du ønsker. Selv bruker jeg i dag tastaturet pluss en Speed Link gamepad som fungerer utrolig godt. Dessverre fikk jeg ikke til å bruke min Saitek Cyborg-joystick på grunn av gammel software så det ble en aldri så liten nedtur på grunn av det. Gleden ble desto større når jeg kunne bruke gamepaden. Som vanlig har du tonnevis med knappekombinasjoner og noen av de viktigste er det greit å lære seg først som sist. Gjennom læredelen kan du gjøre det noe jeg fant ut var smart. Under flysekvensene dine kan du bestemme om du vil motta hint og tips. Dette kan være smart om du ikke er fullært i knappebruken.

 

 

Alt i alt er jeg sykt godt fornøyd med Microsoft Flight Simulator. Spillet innfrir på alle mulige måter for meg. I disse tider hvor man helst børe holde seg i ro og dra minst mulig rundt omkring, så kommer spillet inn som et skikkelig friskt pust. Her får man i pose og sekk rett og slett. Har hørt flere av mine venner si at spillet dessverre er blitt gjort enklere på bakgrunn at det har blitt tilpasset konsollspilling. Selv synes jeg ikke dette og om jeg vil gjøre det vanskelig for meg så klarer jeg det på en mesterlig måte. Her er det altså ditt valg i hvor enkelt eller vanskelig du vil spillet skal være. Om du vil oppleve simulatordelen for fullt så får du det også. Den grafiske biten i spillet er fantastisk, gameplayet perfekt uansett om du er habil eller novice flyger. Et bra utvalg fly i alle mulige størrelser venter deg. en modverden som stadig lager nye ting til spillet noe som gjør spillet til en unik opplevelse på alle mulige måter. Alt er rett og slett opp til deg. Vil du fly i gnistrende solnedgang over alpene eller et brakende uvær over den engelske kanal så får du det. Valgene er dine og med Microsoft Flight Simulator er det bare for deg å finne frem til flygleden og opp i lufta. Fly til verdens ende og tilbake om du vil. Fantastisk spill!

 

 

 

OMTALE: Kjetil har slitt seg igjennom West of Dead!

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Hva får du hvis du lager en salig blanding ut av Demon Souls, Western og Diablo. Dette er vel det nærmeste jeg kommer for å beskrive grunnleggende gameplay av West of Dead. Men det fungerer ganske godt for å være ærlig. Spillet er utviklet av Upstream Arcade og utgitt av Raw Fury.

 

Du styrer William Mason, som var Marshall i byen Wyoming i 1888. Men som dessverre havnet i skjærsilden på grunn av at hans assistent klarte å skyte ham i hodet med ei hagle. Så nå har han som mål å komme seg igjennom skjærsilden på jakt etter presten som kan rense hans sjel. Veien er lang og tung hvor han vil møte sine ytterste mareritt på veien. Med masser av forskjellige våpen og egenskaper har han mye under panseret når han skyter fra hoften.

 

 

Du kan styre med mus og tastatur eller med kontroller. Selv foretrakk jeg å bruke sistnevnte da dette føltes mest naturlig og fungerte best for min del. Dette er selvsagt etter smak og behag.

 

Når du dør så er dette på samme vis som Demons Souls hvorpå du begynner på nytt fra start hver gang. Dette er i grunnen en genial mekanikk fordi man ikke bare rusher gjennom, men må tenke taktisk for hvert rom man entrer. Du har også to våpen som man veksler mellom og som kan byttes ut etter hvert som man finner nye. Hvert enkelt våpen har sine fordeler når det kommer til antall skudd, skadeomfang og lignende. De ulike våpnene har også forskjellige egenskaper som kan være nyttige. Som for eksempel ei hagle som tømmer hele magasinet for å gi maksimal skade, eller ei rifle som lager en blodeffekt slik at fienden taper skade mens du gjemmer deg for å få pustet litt ut. Alt er vilkårlig for hver runde, slik at du må lete deg frem på nytt hver gang og også belage deg på å få ulike egenskaper på våpnene for hver gang du starter på nytt.

 

 

Hver gang du forlater et brett, kan du også oppgradere deg som f.eks. helse og egenskaper du finner på veien, slik at det blir lettere og ta de første banene om og om igjen. For det kan jeg love deg at du må. Men som sagt, taktikk er tingen, og du har muligheter til å blende fiender med lamper som du slår på i rommet du er i. Dette fungerer bare en gang per gang, så bruk dem klokt. Du har også steinkister som du kan gjemme deg bak. Disse blir også skutt i fillebiter etter hvert, så det er ikke en varig løsning. Du finner også blant annet en kjøpmann som kan selge deg nye våpen eller evner om dette skulle være behøvelig. Da er det en ide å komme seg dit først. Tjene nok Jern, som er valutaen i spillet til å betale med. Dette er noe fiendene dine dropper når de dør, sammen med sjeler som igjen blir brukt for å oppgradere i slutten av hvert brett. Så fremt du kommer dit selvsagt. Men det er en rekke andre personer du også treffer som kan selge eller oppgradere ting for sjeler eller jern.

 

Dette er et spill jeg virkelig sliter med å mestre. Men det igjen gjør at man vil bare prøve på nytt og på nytt og på nytt. Så dette er noe som er greit å legge fra seg når man kjenner at man er irritert over at det ikke går så bra og prøve på nytt seinere for at det da kanskje løsner litt. Det har en ganske enkel styremekanikk, men den er hard og mestre. For det krever presisjon og evner for at alt skal klaffe og du kommer deg helskinnet igjennom.

 

 

Spillet i seg selv var fengende, men med en dyster og mørk fargepalett som passet i spillets atmosfære… lyden var også god og passende i en westernsetting, Dette er igjen med og skaper den stemmingen som spillet absolutt hører inn i. For min del var dette spillet litt i vanskeligste laget for at jeg bare gledet meg over det. Det var moro, men det begrenset seg litt med at jeg måte slite en masse bare for å komme forbi første brett. Og da tar det litt drepen av den biten jeg faller for i et spill. Men jeg tror nok at blodfan av slike utfordringer kommer til å sluke dette rått og stortrives med det. Så det handler regelrett om finesse og tålmodighet med tanke på at man må belage seg på å dø masse… eller hysterisk masse. Men absolutt verdt og ta en titt på.

 

 

Er dette et spill du synes virker spennende?

 

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

Spillomtale: Minecraft Dungeons – Et annerledes spill

 

Så sant skal sies, jeg må først starte denne omtalen med å innrømme at jeg ikke har spilt så mye Minecraft som mange av mine venner. De har vel vært mer gira enn det jeg har som heller har tatt frem Cities Skylines, Battlefield eller Overwatch, men jeg har hatt mine perioder perioder med Minecraft, men da sammen med venner og familie. Å si at jeg er god i Minecraft er vel som å banne høyt i kirka og kan vel innrømme at jeg har brukt diverse Minecraft-bøker for å lære meg spillets egenskaper. Barna har også vært gode læremestre til en gammel gamer som virkelig har følt på at t-skjeden ikke har vært langt unna.

 

Da jeg fikk spørsmål om å prøve ut Minecraft Dungeons var jeg litt tvilende på om jeg var rett mann…ehhh…gamer…? Etter litt selvoverbevisning var jeg klar for å trå ned under jordens overflate. Minecraft Dungeons er ikke som det Minecraft-spillet vi kjenner, men har en historiedel som tar deg med på spennende og utfordrende eventyr. Å tukle med oppskrifter som funker kan fort ende opp i katastrofe, men her har utvikleren brukt en god porsjon magi fra den første oppskriften og deretter lagd noe nytt.

 

 

Å bygge blokker har samlet en hel verden om Minecraft og det er denne drivkraften som når tas med videre til neste steg, nemlig i Minecraft Dungeons. Som du skjønner av tittelen så får du virkelig føle underverdens vrede. Å spille Minecraft Dungeons med venner fungerer helt til punkt å prikke. Her må man samarbeide til det ytterste både med innsamling, crafting samt selvsagt kjemping på liv og død med underverdens skapninger.

 

Selv er jeg stor fan av spill som Baldurs Gate og Diablo. Det unike med Minecraft Dungeons er at man har fått til en blanding mellom disse spillene som virkelig fungerer godt. Her kan du som spiller bygge deg opp og få unike egenskaper etter hvert som du erobrer nye områder. Loot-samlingen er en viktig del i spillet og som sørger for at du stadig vekk får nye muligheter. Spill sammen med andre eller dra ut på enmannsutflukter som setter deg på store utfordringer.

 

 

Historien er bygd opp slik at du begynner i en ende i hvert brett. Deretter er det bare å grave seg fremover, søke etter skatter og kjempe mot innpåslitne monstre som dukker opp på din fremmarsj. Spennende til tider blir det og hvor du virkelig må tenke taktisk for ikke å bli hakkemat for monstrene. Alt er veldig godt satt sammen og føler at jeg hele tiden må være på vakt etter hvert som jeg graver meg fremover. Utvikleren Mojang Studios har virkelig klart å fange essensen i deres originale Minecraft til deres nye Minecraft Dungeons. Kjenner meg så inn i hampen igjen selv om det er ikke er fokus på selve byggingen, men heller utforskningen hvor karakteren skal bygges opp. 

 

Grafikken i spillet er også bra selv om verden fortsatt er bygd opp av klosser. Det er brukt mye resurser på å få ting til å se så realistisk ut som mulig selv om grafikken er klossete. Stemningen i mange av brettene er formidabel god og hvor jeg koser meg med utforskningen. Her har utvikleren gjort en god jobb synes jeg. Fått til et spill som oser av god gammel magi med en touch av nyskapning. Bra! 

 

Historien i spiller er selve drivkraften. I starten var jeg skeptisk til hvordan dette ville ende spesielt med tanke på at Minecraft Dungeons er historiedrevet. Var ikke akkurat den biten jeg så for meg at Mojang Studios ville være særlig sterke, men så feil kan man ta. Oppbyggingen av karakteren minner meg så inn i granskogen på Diablo og Baldurs Gate at en nesten ikke kan tro det. RPG-elementene er godt sammensatt i spillet slik du finner i blant annet disse to spillene. Å finne opp kruttet på nytt er kanskje ikke like enkelt, men når man klarer å kombinere alle aspekter så godt som man har klart i Minecraft Dungeons så kan jeg ikke annet enn å godkjenne det. 

 

Å spille sammen med noen er det uten tvil det essensielle i spillet. Her har Mojang Studios brukt en god del resurser på å få til et godt opplegg…noe de selvsagt har klart godt. Skulle kanskje bare mangle med tanke på at de er spesiallister nettopp med deres originale Minecraft. Samarbeide er cluet i Minecraft Dungeons og der er da man også da man opplever gleden av spillet. Rett og slett fantastisk opplegg som fenger alle og enhver tenker jeg. 

 

 

Selv om jeg kanskje ikke er helt rett person til å spille Minecraft Dungeons så må jeg innrømme at jeg har kost meg godt med spillet. Det er uten tvil annerledes enn det originale. Mojang Studios har virkelig lagt alle kluter til for å få til et spill som bygger på samme grunnprinsippene som deres populære Minecraft gjør. Men de har også brukt mye tid på å få til noe annerledes. Derfor kan jeg ikke annet enn å verdsette spillet så mye som det går an. En sjelden gang føles spillet litt for repeterende ut, men utenom det så er spillet rett og slett godt. Til syvende og sist tror jeg det er mange som kommer til å kose seg med spillet, men det finnes nok også noen som heller vil spille det originale Minecraft nettopp for selve byggingen. For sistnevnte får du ikke så mye av i Minecraft Dungeons selv om man har klart å kombinere de to spillene veldig godt. 

 

En ting, Minecraft Dungeons har slått an hos mine barn og som nærmest kjemper om å spille det. Gjennom mine foredrag Spill er sunt har jeg alltid anbefalt Minecraft som et godt, kreativt og lærerikt spill på mange måter. Selv i undervisningen på skolen utnyttes spillet godt av lærere verden rundt. Det synes jeg er dødsbra. Minecraft Dungeons er kanskje ikke like kreativt som det originale, men bevares, du må bruke huet her også. Tenke taktisk, være smart og sist men ikke minst, ikke gi opp for det er mye spennende som venter deg i spillet. Til tider nydelig grafikk som virkelig setter deg i god Minecraft-stemning. Ikke annet enn å bøye seg i støvet for Mojang Studios som nok en gang har lagd et godt spill. 

 

*Spillet er tilgjengelig både til Xbox og Windows 10*

 

 

SPILLOMTALE: Sommermoro med 51 Worldwide Games!

 

Er det noe jeg alltid har vært stor fan av så er det brettspill sågar som digitale brettspill. Selv om det er sommer og hvor man helst skal bruke tiden ute så er det godt å kunne slappe av med et brettspill når kveldene inntar kåken. Om man spiller med familien eller venner er ett fett, moro er det uansett. Spesielt moro kan det bli om du spiller med noen som har inn i granskogen konkurranseinstinkt. Da blir det kamp på liv og død for ikke å tape. Har noen i familien som er slik og gud som jeg digger å spille med dem. Det har blitt noen knivskarpe kamper her i gården hvor ingen har lyst til å tape i 51 Worldwide Games.

 

 

Nintendo lanserte et lignende spill som dette i 2006 til DSen, men da med “kun” 42 brettspill i forskjellige varianter og ikke som nå med hele 51 spill. Etter å ha sett igjennom innholdet må jeg med hånden på hjertet si at det er noen av spillene jeg ikke hørt om eller har prøvd før. Så spenningen var stor da jeg for første gang fyrte opp spillet på min kjære Switch. Det tok ikke lange stunden før jeg kom inn i varmen og foran meg lå over 51 spill klare til dyst. Flere av spillene har jeg spilt før så jeg begynte med disse først for ikke å miste helt motet, men etter hvert ble jeg tøffere. I samlingene finner man flere spill fra Asia. Noen av disse skjønte jeg ikke bæra av, mens noen var faktisk ikke så vanskelige om man grublet litt på hvordan det funket. Et spill som faktisk overrasket var Hanafuda og som ikke var så vanskelig som en skulle tro.

 

 

Alle spillene har vanskelighetsgrader. Her er det opp til deg å velge hvilken utfordring du vil ha. På det vanskeligste er det ufattelig vanskelig. Nær sagt umulig å vinne selv med flaks, noe en kan oppleve i flere av spillene i samlingen. Det beste er å spille sammen med andre enten på samme Switch eller at noen av vennene dine har sin egen Switch. Da blir det fort en god del mer moro. Barna i huset har også fått spilt en del. Favoritter her ble uten tvil Bowling, Dart, Air Hockey, klassiske Ludo, Fire på rad, Fishing, Tanks, Golf og sist men ikke minst sjakk. Sistnevnte har vi spilt masse. Et forslag om spill som barna gjerne ville hatt med var Jenga. Et meget herlig spill som er råpopulært her i huset.

 

 

Her er hele samlingen:
Mancala
Hanafuda
Backgammon
Renegade
Draughts
President
Dominoes
Speed
Hare and Hounds
Blackjack
Four-in-a-Row
Chess
Shogi
Mini Shogi
Ludo
Riichi Mahjong
Sevens
Golf
Darts
Texas Hold’em
Nine Men’s Morris
Air Hockey
War
Carrom
Chinese Checkers
Yacht Dice
Takoyaki
Billiards
Hex
Spider Solitaire
Gomoku
Matching
Bowling
Shooting Gallery
Slot Cars
Dots and Boxes
Hit and Blow
Pig’s Tail
Mahjong Solitaire
Last Card
Fishing
Klondike Solitaire
Toy Tennis
Toy Football
Toy Curling
Toy Boxing
Toy Baseball
Battle Tanks
Team Tanks
Sliding Puzzle
6-Ball Puzzle

 

 

Som du kan se så er det sykt mange spill en kan bryne seg på. Noen sykt vanskelig, noen utfordrende men takles greit, mens andre er enkle. Flere av oss i familien har hatt mye glede med mange av disse spillene. Switchen har virkelig fått kjørt seg godt og det er jeg bra sikker på at den kommer til å få tiden fremover også. Selv om solen skinner fra nærmest skyfri himmel så kommer det garantert dager hvor regnet høljer ned. Da er det godt å kunne sette seg ned med denne samlingen med digitale brettspill. Brukergrensesnittet passer stort sett alle aldre, men noen av spillene er såpass vanskelige at de minste barna ikke skjønner så mye…noe som kanskje ikke er så rart. Selv jeg slet med det på noen av spillene. Måtte rett og slett gi opp. Styringen er bra som gjør det enkelt for de minste å spille flere av spillene. 

 

 

Grafikken er enkel så om du er ute etter eyecandy-grafikk så er kanskje ikke dette spillet for deg. Enkel grafikk som treffer meg og min familie godt. Med så mange spill vil du ikke gå lei med det første. Jeg gleder meg stort til å be venner på besøk for en dyst og kanskje nyte noe godt å drikke sammen med noe å bite i. Alt i alt er jeg meget godt fornøyd med 51 Worldwide Games. Nintendo har samlet sammen en bra bunke med digitale brettspill som treffer både unge som gamle godt. Om du har et snev av konkurranseinstinkt så vil du elske denne samlingen. Det gjør vi voksne og barna. Selv om det er litt mer kjedelig å spille alene, så glimter spillsamlingen til når flere spiller sammen. En god spillsamling som utfordrer og underholder i sommervarmen. 

 

 

Liker du å spille brettspill? Hva er ditt favorittbrettspill? Hvilket av disse brettspillene på denne samlingen ville du ha likt? 

 

 

 

Omtale: Kjetil har latt dvergene jobbe for harde livet…

 

Har du hørt om Deep Rock Galactic? Visste du at spillet er kommer fra svenske Coffee Stain Studios AB og danske Ghost Ship Games? Spillet har blitt populært etter at det kom ut som Early Access den 13. mai. Siden da har stadig flere og flere begitt seg ut på nye spennende oppdrag som dverger langt, langt nede under jordens overflate på søken etter edle metaller. Kjetil har hatt gleden av å teste ut Deep Rock Galactic. Han liker det han hittil har fått muligheten til å teste ut i denne Early Accessen som finnes til PC og Xbox One.

 

 

*Skrevet av Kjetil*

 

Gruvearbeiderens våte drøm kan vel være ganske dekkende for spillet Deep Rock Galactic. Det kan sies å være en form for Minecraft-inspirert uten selve craftingen. Så mye av spillet dreier seg om å bore etter edle metall på leting etter rikdom og ære.

 

 

Du spiller som en galaktisk dverg som i oppdrag for et større intergalaktisk gruvefirma prøver å finne edle metaller. Du har diverse utstyr til rådighet i det du klyver ut av ditt skip for å dra på oppdagelsesferd igjennom mørke huleganger og noen ganger et uutholdelig terreng. Det er forsåvidt ikke noen direkte lagt historie å følge hvor spillet kan minne mye om Left 4 Dead-serien hvor du skal kjempe deg igjennom horder av fiender for å overleve og komme deg unna. Dette gjelder også her med at du skal først finne en rekke type mineraler etter hvilke oppdrag du velger. Her er det en rekke forskjellige oppdrag som for uten mineraler kan for eksempel være å finne egg eller annet utstyr.

 

 

I Deep Rock Galactic kan velge mellom fire forskjellige klasser, hvor hver klasse har sine egne egenskaper. Disse kan også etterhvert oppgraderes til å bli bedre samt gi en bedre synergi i spillestilen. Det er lagt opp til å være fire spillere som kan spille sammen og som gjør spillet mer moro etter min mening. For det er trist nok og vandre alene i disse hulegangene. Men frykt ikke, det finnes en løsning for dette, da du får med deg en liten flygende drone som hjelper deg å hakke løs mineraler og forsvare deg under kampens hete ved å fyre av noen salver. For en del salver skal det absolutt skytes.Det er en rekke skumle insekt, diverse monstre som er ute etter et lite måltid, så her er det i noen tilfeller greit å være flere. Gjelder å ha øyne i nakken mens man svinger hakka og synger lystige gruveviser.

 

 

Det er en form for beroligende også når man går dypere og dypere inn i mørket og kaster knekkelys for viderekommende for å lyse opp tilværelsen. En må jo se hva en driver med dere nede i dypet. Alt føles litt behagelig ut helt til du hører monstre komme knurrende i mørket hvorpå man kaster sporlys i retningen hvor lydene kommer fra og lader om klar for å løpe inn i kampens hete. Kampen om overlevelse er et faktum. Med deg for å samle mineraler har du også en liten robot som fungerer som et pakkesel og som du må tømme i jevne mellomrom når du selv har gått full med din karakter. Det er ikke så mye du selv kan holde, så det må tømmes ofte. Denne er en kjærkommen sak å ha når du har fullført oppdraget og skal komme deg tilbake til kapselen med en haug av monster i hælene. For denne setter opp veipunkt for å følge så man ikke helt mister veiretningen når panikken griper og du løper med livet som innsats.

 

 

Klassene har også noe å si for spillestil, hvor en har en linje som kan skytes ut og rappelere opp og ned på for lett tilgang til steder, så har du en som kan forsvare godt med og sette ut en stasjonærskyter som forsvarer området med å skyte fiender. Denne kan flyttes men trenger litt tid til omorganisering og manuell bygging. Du må for guds skyld huske å etterfylle den med kuler.

 

 

Dverg nummer tre har en form for skumplattformer som han kan lage platå med for å dempe fall eller for å lette tilgang til høyder. Den siste har lagt igjen hakka hjemme og mer eller mindre spiser berget med begge hender ved hjelp av en massiv borrerigg. Denne kan også brukes mot fiender noe som er nokså effektivt. Utover dette har de forskjellige våpen de bærer etter hvilken klasse de representerer. Alt dette kan også etter hvert oppgraderes slik at klassen blir mer effektiv og det finnes en rekke utsmykninger også som kan kjøpes som får deg til å skille deg ut i mengden.

 

 

Spillet var i og for seg ganske moro. En litt annerledes opplevelse. Det var beroligende som sagt å vandre i mørket, kaste sporlys foran seg og kjenne på sitt eget tempo. Etter en rekke oppdrag, så blir det dessverre etter min smak ganske repeterende og mye av det samme. Variasjonen i oppdragene kan bøte litt på dette, men ikke nok dessverre. Grunntanken er bra og jeg savner en god historie og et bedre grunnlag for at jeg er der nede. Men ellers moro om man har en par tre venner som er ute etter litt annerledes moro i FPS-sjangeren. Deep Rock Galactic er definitivt verdt å prøve.

 

*Skrevet av Kjetil*

 

 

Med andre ord, Deep Rock Galactic virker spennende og noe en bør få med seg. Spesielt moro er det at spillet er utviklet av dansker og svensker. Dette beviser nok en gang at Norden definitivt skal settes på kartet som gode spillambassadører i verdenssammenheng. Kjetil har gitt spillet et foreløpig sterkt terningkast pålydende tre, men er åpen med en forandring der i og med at spillet fortsatt er en Early Access. Vi er spente på å se hvor Coffee Stain Studios AB og danske Ghost Ship Games bringer oss med spillet. Den som lever får se.

 

 

Omtale: Gears Tactics – Et godt turn by turn strategispill!

 

Gears of War har vært et av de store varemerkene til Microsoft. Det aller første spillet dukket allerede opp i november 2006 og ble fort en stor hit på Xbox. Selv om jeg ikke helt fant sansen for Gears of War på den tiden så fulgte jeg nøye med. Mange av mine venner var helt frelst på spillet og brukte time etter time på spillet. Det var et ankepunkt for en gammel PCgamer som meg og det var i grunnen kontrollen. For meg er det å spille med en gamepad som å få en hest til å klatre i stige. Altså, helt pokkers umulig. Derfor fikk jeg aldri dreisen på Gears of War på konsoll.

 

 

Da spillet endelig dukket opp på PC fikk pipen en annen låt og undertegnede fikk for første gang prøvd seg med Gears of War. Selvsagt visste jeg hva jeg gikk til. I spillet gjelder det å komme seg fremover med taktiske steg. Inn i mellom leke litt Rambo, men først og fremst bare rykke taktisk frem steg for steg. Dette er vel det som i grunnen kjennetegner Gears of War og hvor man hele tiden må bruke hindringene til sin egen fordel.

 

 

Nå har Gears of War gått inn i en litt annerledes drakt enn det vi er vant med. Halo gjorde det samme med Halo Wars som ble forvandlet til Real Time Strategy-spill (RTS). Dette ble også en suksessoppskrift for Microsoft og da var det kanskje ikke å vente noe annet enn at de ville forvandle deres ikonspillserie Gears of War. Så her er altså Gears Tactics. Som du sikkert da tenker ut i fra tittelen på spillet så handler det her om taktikk. Det stemmer helt på en prikk. Her gjelder det på langt nær å løpe frem som selveste Rambo ville ha gjort det, men å tre frem taktisk steg for steg.

 

 

Blir jo litt som i de originale spillene hvor du også må være taktisk for å vinne frem i terrenget. Gears Tactics introduserer deg for en verden vi kjenner fra de andre Gears of War-spillene, men når du først kommer inn i spillet oppdager du at tredjepersonslooken er byttet ut med en look fra oven…eller rettere sagt fra fugleperspektiv. For meg funker dette helt perfekt og tenker tilbake litt på spill som Company of Heroes som bygger litt på samme prinsipp. Selv om Company of Heroes og Gears Tactics er to forskjellige spill så er det på en måte litt like også med deres “Turn by Turn”. Forskjellen er at Andre Verdens Krig er byttet ut med moderne krigføring mot locusts. 

 

 

Utvikleren Splash Damage har virkelig fått fritt spillerom…bokstavelig talt. Mange tenker nok at et slikt spill i lengden kanskje vil bli litt for ensformig, men det kan jeg skriver under på at det ikke er. Snakk om stor variasjon og ufattelig mange valgmuligheter. Her har utvikleren virkelig tatt steget ute i det fri og lagd et spill som oser av kvalitet. Skal innrømme at jeg var litt skeptisk til spillet spesielt med tanke på at det ikke er enkelt å lage et godt variert spill i denne litt snevre sjangeren. Alt handler om å ta de riktige valgene. Alt handler om å overleve med de beste krigerne som igjen får de beste våpnene å leke med. 

 

 

Turn by Turn funker så til de grader i dette spillet hvor du som spiller har en runde med forflytting og hvor AI-en har sin. Så gjelder mens man er i bevegelse å velge de rette taktiske våpnene som igjen tar ut hordene med locusts som dukker opp på veien. Redd verden og kjemp som en mann. Det er mottoet som frembringes til overmål i Gears Tactics. I spillet kan du også være feig, det vil si du trenger ikke å løfte en finger før du ser hva fienden foretar seg. Få et overblikk over situasjonen og deretter velg mellom uendelige kombinasjoner av våpen og egenskaper. Alt er helt opp til deg. Uten å røpe så altfor mye om spillet så gjelder det å tenke smart rett og slett. 

 

 

Grafikken i spillet er god med detaljerte brett. Gode animasjoner og filmsekvenser binder spillet godt sammen som igjen sørger for at du sitter spikret til skjermen. Omgivelsene er varierte noe som igjen sørger for at spillet aldri bli kjedelig grafisk. Lyden er vel kanskje spillets svakeste side. Her blir det litt for monotont. Ikke alt for store variasjonen her og inn i mellom er det så vidt jeg hører det som skjer i spillet. Stemmeskuespillet funker dog da og gjør at det veier litt opp for helhetsinntrykket av den generelle lyden.  

 

 

Spillbarheten er også upåklagelig god. Alt skjer med mus og tastatur…akkurat slik jeg ønsker. Det er her jeg har mest styring og slipper å føle meg som en hest i stige. Selv om Splash Damage har gitt oss utrolig mange valgmuligheter er dette så godt sammensatt at man aldri roter seg bort i valgene. Alt er enkelt og spillet har et godt brukergrensesnitt. Holdbarheten er også i en klasse for seg selv. For meg så mange valgmuligheter finnes det ikke en direkte fasit på hvordan du kan vinne over fienden. Her er det bare å ta og føle på situasjonen for så å velge det du føler er rett. Mange spennende oppdrag venter deg og hvor du hele tiden blir spikret til veggen med å velge rett. 

 

 

Alt i alt er jeg godt imponert over hvordan spillet klarer å fange meg og min interesse. Splash Damage har fått til et spill som virkelig oser av kvalitet. De har fått lov til å leke seg og tenke fritt slik at spillet fremstår som en flott kopi av de originale spillene bortsett fra sjangerbyttet. Turn by turn fungerer supert i Gears Tactics og med tonnevis av valgmuligheter så er jeg i alle fall i syvende himmel. En “krig” blir aldri helt lik noe jeg liker svært godt. Kun en ting som kunne ha vært bedre, nemlig lyden som til tider er litt svak synes jeg. Utenom dette så har spillet en god historie, bra spillbarhet og et hav av valgmuligheter. Er du på utkikk etter et litt mer strategisk uttrykk i Gears of War-verdenen, så anbefaler jeg dette. Bra jobba Spalsh Damage!

 

 

*Spillet ble spilt på PC*

 

Er du fan av Gears of War-spillene? Synes du dette ser spennende ut?