*Skrevet av Inge Døsvik*
Tales of Arise er et action-rollespill som er utviklet og utgitt av Bandai Namco Entertainment. Dette er det syttende spillet i Tales-serien, som har holdt det gående helt siden 1995. Tales-serien er en spillserie som har svunnet litt hen, og med dette spillet var intensjonen fra Bandai Namco Entertainment å sette alle klutene til for å revitalisere denne serien.
Handlingen i dette spillet foregår på planetene Dahna og Rena, samt den kunstige månen Lenegis, som er en slags utskutt koloni fra planeten Rena. Befolkningen på Dahna (Dahnans) er slaver om styres av befolkningen fra nettopp den andre planeten (Renans). Dette er et over 300 år gammelt styresett, som legger til rette for historien som utfolder seg i spillet.
Det hele begynner på planeten Dahna, der man spiller som “Iron Mask” – en maskert slave uten navn, hukommelse og noen form for å føle smerte. Planeten er delt inn i fem ulike regioner som styres av hver sin Renan Lord, og vi starter i den brennhete regionen Calaglia. Der det er undertrykkelse vil det også finnes lokale resistanser, som man naturligvis fort får bekjentskaper med. Sammen med resistansen kalt “Crimson Crowe” redder Iron Mask en fange av Renansk folkeslag, Shionne, som selv har en høne og plukke med styresmaktene. Shionne har også en iboende energi i seg som gjør at alle hun rører blir påført enorme strøm-lignende smerter. Hun besitter også en annen energi som gjør at hun, sammen med Iron Mask (som ikke føler smerte) er en god match som virkelig kan slå fra seg. De finner ut at selv om de ikke nødvendigvis har det samme målet, så skal de den samme veien. Og derfra starter reisen vi begir oss ut på.
Reisen går over mange regioner og flere planeter, som alle er slående vakre. Grafikken er nydelig i alt den skildrer fra brennhete vulkaner, islagte sletter, frodige enger og til den slående tomheten man finner i det uendelige verdensrommet. Figurene man møter på reisen, både vennlige og fiendtlige, er varierte og stilige på hver sin måte. Man utvikler karakterene og blir sterkere etter hvert i kjent stil. Historien er engasjerende med mange ulike karakterer. Med bakteppe i slaveri og undertrykkelse, er det her en naturlig tematikk som omfatter klasseskiller, fordommer og et ønske om å forandre en inngrodd ukultur. En viktig og engasjerende tematikk, men denne evigvarende moralske prekenen fra spillet – hvor viktig og riktig den tross alt er – føles veldig masete gjennom de 40+ timene det tar å gå gjennom spillet (sett bort ifra valgfrie ekstraoppdrag). Noe annet som også føles veldig masete er alle kampene man skal kjempe seg gjennom. Her er det utallige kamper mot både små og store motstandere.
Selve kampsystemet er godt. Man kan bytte mellom karakterer og grunnmekanikkene i slåssingen er enkle, men med store muligheter for å utvikle og forbedre angrepene etter hvert. Det som er masete her er at det gjennom alle kampene dundres på med høy, tempofylt musikk – samtidig som alle karakterene kauker ut alle angrepene de utfører. Alle angrepene – alltid! Og de er det mange av. Det blir bare rett og slett for mye på en gang. Noe annet som kan være masete er dialogen. Den er det mye av. Heldigvis er mye av dette valgfri dialog som man trigger selv dersom man ønsker det, og stort sett alt resten går det an å skippe dersom man synes det blir for mye. Personlig liker jeg mye dialog. Det at man går grundigere ned i både tematikk og personlige bakgrunner gir spilleren en mye bredere forståelse av de personlige motivene som driver karakterene fremover, og hvorfor de gjør de valgene de gjør. Dette med historiefortelling er en vanskelig øvelse å mestre, men spillet kommer stort sett greit ut av det. Det er noen merkelige skifter i dialogen til tider som jeg finner irriterende. I det ene øyeblikket har man en dyp og alvorstynget samtale om klasseskiller og 300 års slaveri, som så etterfølges av en lettbeint sekvens der en av karakterene er sulten og det rumler i magen hennes til alle andres fornøyelse. Da var liksom alt dette med verdens verste leveforhold glemt, og alt er bare gøy og moro. Som sagt – en vanskelig balansegang, men spillet kommer som regel greit ut av det. Og i det store og hele er både historien og dialogene både interessant og engasjerende.
Kort oppsummert er dette et veldig solid spill. Gode mekanikker, god historie og nydelig grafikk. Det som trekker litt ned er i bunn og grunn to ting: mas og fjas. Hadde spillet klart og hatt enda mer fokus på den alvorlige siden av historien så ville dette spillet stått igjen som et enda bedre spill. Men det er likevel et godt spill, og er helt oppe og snuser på femmeren på terningen.
Spillet er testet på Playstation 5.
* Skrevet av Inge Døsvik*
