Assassin’s Creed Syndicate – Syndige London i slavenes tid!

BLOGGOMTALE:

Først skal jeg innrømme at jeg ikke har fått oppleve alle spillene i Assassin’s Creed-serien og har nok garantert gått glipp av en del gullkorn i denne spillsammenhengen. Dette har jeg gjort noe med og den siste tiden har det gått en del i Assassin’s Creed Syndicate til PC og hvor jeg har fått oppleve syndige London fra tiden med den industrielle revolusjonen som fokus.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Jeg har til tider hatt store frysninger, jeg har til tider gispet over den herlige detaljegraden og sist men ikke minst, jeg har kost meg inderlig godt med hva jeg har fått presentert fra Ubisoft i dette årets utgave av Assassin’s Creed.

Som <<gammel>> gamer begynner jeg å føle at jeg ikke er helt i toppen når det kommer til reaksjoner, selv om jeg er bra sikker på at reaksjonene mine er bedre enn de som ikke spiller spill. For i Assassin’s Creed Syndicate er det viktig med gode reaksjoner. Du må i tillegg være smidig som en katt og sterk som en løve om du skal overleve den mørke og dunkle tiden i Londons gater. Året er 1868, slaveri er vanlig og hvor små barn jobber for store kakser og den som styrer London med sin jernhånd er Crawford Starrick.  

Denne gangen er spindelvevet samlet rundt tvillingene Jacob og Evie Frye og hvor vi får følge disse gjennom store og små oppdrag hvor målene som oftest er viktige personer som sørger for den mørke tilværelsen for mange av innbyggerne i London.

Historien fortelles via cutscenes og som driver meg videre i mitt kall og hvor både jeg, Jacob og Evie må kjempe med nebb og klør. Som leiemorder er det en fordel om du klarer å holde seg skjult så lenge som mulig til målet er tatt ut, men der kan jeg ærlig innrømme og si at ikke er enkelt. I alle fall for en som liker å spille Rambo og gyve seg løs på det som dukker opp. Det gjelder å bruke alt du kan finne av hus, murer, kraner eller hva det måtte være for å komme deg til målet. Det er ikke noe å si på klatreegenskapene til hovedpersonene. De er som apekatter og kommer seg til de helt utroligste stedene, noe som også trengs med tanke på å holde seg usett for omverden og sine fiender.

Det spesielle er at du faktisk kan spille som både Jacob og Evie og skal ærlig innrømme at sistnevnte var veldig spennende å spille til tider, men ja Jacob hadde sin sjarm han også og sørget for å holde meg spikret til spillet. Ubisoft har klart å snekre sammen London med sin stemning helt på en prikk og jeg føler som om jeg befinner meg i denne mørke tiden. Damplokomotiv, hester, slaver, mørk røyk, barn som jamrer om nåde, fyller spillets innhold og jeg selv om leiemorder hender jeg stopper opp for å høre på befolkningens klagesang. Jeg er søren meg en blaut leiemorder?

Etter hvert som oppdrag utføres får du flere egenskaper og muligheter. Disse er flettet inn i spillet og sørger for at jeg koser meg bare mer og mer som leiemorder. Det beste i spillet er at du også allierer deg med folk på gaten og til slutt har du din egen gjeng som du får god bruk for. Også her blir jeg imponert over hvordan dette er vevd inn i spillets handling.

Ubisoft har med stødig hånd lagd et spill som funker så til de grader. De er sikre på hva de presenterer og hvor vi får servert et bra gjennomført spill. At flere skoler bruker spillserien i undervisningen skjønner jeg godt og hvor jeg får lært en god del om livet i London 1868 og tiden rundt den industrielle revolusjonen. 

Å spille som Jacob eller Evie er herlig og hvor styringen er veldig tight og fin. Den sitter som støpt til spillet rett og slett. Det er ikke noen problemer å komme seg til de mest uforutsette stedene og hvor hoppingen, klatringen og balansen blir satt på prøve hele tiden. Slåssingen er nailet til den minste detalj og jeg storkoser meg over hvordan den ene fienden etter den andre får smake mine knyttnever.

Grafikken i spillet er som nevnt tidligere utrolig detaljert og hvor jeg får en rundreise i London som jeg aldri før har fått oppleve. Animasjonene, skyggene, den mørke stemningen fra 1868 kommer veldig godt frem og som pusher meg fremover med stor iver. Frysningene har flere ganger tatt overhånd over det jeg har sett og fått opplevd. Husker i fjor, like etter lanseringen var det en del bugs i den grafiske biten. Det har ikke jeg opplevd noe av i årets utgave. Lyden og stemmeskuespillene er også i ypperste klasse og som igjen setter deg i rett <<sinnsstemning>>. Musikken likeså. En herlig kombinasjon som passer spillet godt.

Mange vil nok si at Ubisoft satser trygt med nok et nytt spill i denne populære serien og ja, det gjør nok det, men for meg er dette en herlig opplevelse som kryper godt inn i mitt spillhjerte. Jeg har opplevd mange spill, men det er ikke så altfor mange som gir meg frysninger over gode opplevelser, men det klarer Assassin’s Creed Syndicate.

Gamlingen digger å spille og Ubisoft har gitt meg enda større grunn til å spille mer og det med Assassin’s Creed Syndicate. Jeg har ikke gjennomført spillet helt ennå, men det nærmer seg og hittil er jeg godt fornøyd. Har selvsagt lest en god del anmeldelser av spillet og ser at det har blitt sånn noenlunde godt mottatt. I og med at jeg ikke har spilt så mange Assassin’s Creed-spill, så er dette for meg et fett spill og som har underholdt meg på en god måte. Gameplayet, stemningen, grafikken, historien fanger meg og jeg kan ikke annet enn å anbefale dere spillet og da selvsagt til PC. Full grafikk og maks detaljer, ja det kan ikke bli bedre enn det.

Spillet kjøres med ultra grafikk og “under the hood” befinner det seg dette;
Intel i7 4960X, Gigabyte X79-UP4 hovedkort, Gigabyte HD7970 2GB GDDR5 skjermkort, 32GB Kingston Hyper X Beast RAM, Kingston HyperX 240GB SSD, BenQ XL2720Z LED Skjerm, Creative Sound Blaster Z lydkort, Cooler Master V1200 Platinum PSU, Cooler Master Cosmos SE kabinett, Qpad MK-70 tastatur, Logitech G402 Hyperion Fury, HyperX Cloud II headset, Logitech G640 musmatte og Mad Catz gamepad.

Terningkast: 5

Mitt første klipp fra spillet…