MÅ spille, bare MÅ spille



Jepp
, som du sikkert skjønner så er jeg inn i granskogen hekta. Vet du hvorfor, jo, Ubisoft har klart å lage et spill som virkelig får meg spikret til skjermen og prøver ved hver minste minutts fritid å krype tilbake til spillet. Om spillet var en edderkopp, ja så er jeg fluen som har havnet rett inn i spindelvevet hvor jeg på død og liv prøver å komme meg løs, men klarer det ikke. Jeg er regelrett så til de grader hekta av Splinter Cell: Blacklist.

Mye av målet i Splinter Cell-serien har alltid vært å være usynelig og snike deg rundt enten for å ta ut fienden på en lydløs og dødelig måte eller rett og slett holde deg skjult gjennom hele seansen. Det siste er nesten pokkers umulig. Jeg måtte rett og slett krype til korset hvor Ramboen i meg skrek for å fyre i vei kuler og krutt mot fienden. Selvsagt har jeg dette fra de mange action og FPS-spillene jeg har spilt. Å få muligheten til å spille som usynelig er jo utrolig moro og det får du rikelig med muligheter av i spillet.

Det amerikanske militæret er som du kanskje vet nærværende i to tredjedeler av verdens land. En gruppe nasjoner har fått nok og starter et terrornettverk ved navn Blacklist. Gjennom dette nettverket starter de en dødelig nedtelling av eskalerende terroristaksjoner mot USAs mange stasjoner rundt omkring i verden. Målet for Blacklist er at USA trekker ut sine styrker fra diverse verdenshjørner og selvsagt må Blacklist stoppes før de sender verden ut i kaos. Det er her du som spiller kommer inn og tar rollen som selveste Sam Fisher. Han er en tøff kar som gjør alt for å bevare de amerikanske interessene rundt omkring på kloden. Sam Fisher leder den nydannede gruppen 4th Echelon – en hemmelig gruppe som mottar direkte ordrer fra den amerikanske presidenten. 



Via
et hypermoderne og teknologisk overvåkningsfly  – Paladin (ikke ulikt Awacs-flyet Nato har), samler gruppen 4th Echelon opp info via nettverket Blacklist. Dette nettverket strekker seg gjennom verdens mange terroristreder hvor du som spiller får oppleve dette på nært hold. Oppdragene hagler inn etter hvert som du løser disse i tur og orden. I flyet har du alt av moderne, høyteknologiske hjelpemidler i kampen mot terroristene. Etter hvert som du gjennomfører brettene, tjener du gryn. Her er det smart å oppgradere både deg med nye egenskaper, heftigere våpen samt oppgradere flyet Paladin med diverse unike egenskaper. Alt dette er utrolig godt balansert og sørger for at du hele tiden prøver å få gjennomført oppdragene så pirkefritt som mulig, som igjen gir deg penger i kassa til nye oppgraderingene.

Det er tre måter å gjennomføre et oppdrag på. Den ene måten er Ghost – det vil si at du så godt som mulig er usynelig for dine fiender, du skjuler alle spor slik at du ikke blir oppdaget. Den andre måten har fått navnet Panther og betyr at du skal være så usynelig som mulig, men det er lov å ta livet av fienden på den ene eller den andre måten og så kommer du til den måten som jeg er mest vant med, nemlig assault. Her er det bare å bruke det heftige arsenalet du har tilgang til, løpe frem som Rambo og se fienden falle som fluer for dine dødelige kuler. 

Selvsagt har Sam Fisher mange hjelpemidler for å avdekke, skremme, forundre og ta ut fienden på. Dette er hjelpemidler som du kan kjøpe deg til etter hvert som du tjener nok gryn til det. Selv om våpenarsenalet ikke kan måle seg med spill som Battlefield 3, så finnes det flere stilige våpen å velge i mellom, noe som også gjør at spillet føles mer variert ut. 



Når
vi først er inne på variasjon, så sørger de forskjellige oppdragene på at du får oppleve mange krinkel kroker av verden og hvor terroristene har fått godt fotfeste. Du må infiltrere, samle info og snike deg igjennom sterkt beskyttede festninger, bli fanget i en felle som nesten tar livet ditt. Hele tiden må du være på vakt for ikke å bli tatt ut. Du bestemmer hvor vanskelig spillet skal være og A.I.-en er faktisk utrolig god og skaper noen grå hår om du går opp i vanskelighetsgrad. Jeg velger alltid normal vanskelighetsgrad, slik at jeg får oppleve noen utfordringer i spillet. Om det blir for enkelt, så skrur jeg vanskelighetsgraden opp et hakk. 

Du kan jo også prøve å spille sammen med noen i coop. Dette fungerer utrolig godt og i grunnen noe det alltid gjør i Ubisoft sine spill. Online har jeg ikke fått prøvd og spille ennå og har den til gode. Først i mitt fokus har singleplayerdelen vært og så litt coop. Så får jeg prøve mine styrker eller svakheter mot andre spillere rundt omkring i verden når den tid kommer.

Omgivelsene i spillet er utrolig detaljerte og flere ganger ble jeg stående og se utover landskapet i ren beundrelse. Rett og slett lekkert. Animasjonene i spillet er også utrolig gode og gir deg følelsen som om du er med i en film. Her er jo Ubisoft kjent for å være flink med deres motion capture studioer. Ansiktsdetaljene er også utrolig godt lagd og du kan se at ansiktene består av forskjellige muskler som beveger seg. Mellom oppdragene får vi presentert mellomsekvenser. Disse er gode og gir historien i spillet en mening.



Jeg
har snakket med flere som synes stemmen til den “nye” Sam Fisher er kjedelig, men det synes ikke jeg. Selv om han ikke høres like barsk ut som tidligere, så klager jeg slettes ikke og synes stemmeskuespilleren til Sam Fisher gjør en god jobb. Musikken i spillet er også perfekt balansert og jo mer intenst det blir, jo mer intens blir musikksnuttene avspilt. Dette gjør at du fort kjenner pulsen stige om du nærmer fiendens hovedbaser eller hvor du sitter stille som en mus mens fienden går noen centimeter unna deg.

Å bruke min dyrebare fritid på Splinter Cell: Blacklist har vært et godt valg. Spillet har gitt meg mye i form av god underholdning, spennende øyeblikk og sist men ikke minst lært meg å utnytte omgivelsene til min favør. Å smyge seg bak fienden for så å sette kniven i strupen på den intetanede, og selvsagt ikke bli lagt merke til før dødsstøtet er spesielt. For å si det slik, pulsen og hjertet føles langt utenpå klærne i skikkelig spenning, er noe jeg setter stor pris på i spill. Et godt spill som fortjener det aller beste. Det er nå min mening. 

Les gjerne anmeldelsen av spillet på Gamereactor.no!

Har du spilt Splinter Cell: Blacklist? Hva synes du i så fall? Liker du snikespill som dette eller er det mye godt action for alle penga det du heller vil spille? 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg