Det aller første foredraget mitt, Spill er sunt ble holdt i våren 2010. Den gangen skjedde det på en skole på Steinkjer og de som skulle høre på foredraget var foreldre samt lærere fra 5. klasse. De hadde gjennom min store interesse til spill kontaktet meg for at jeg skulle snakke om spill og aldersgrenser for spill. Det var veldig mye uvitenhet blant foreldrene. Lite visste de om spillene barna deres spilte. Derfor var det veldig interessant å fortelle om spillernes hverdag og hvilke spill som fanget barn og unge på den tiden. Under foredraget kom det fort frem at barna deres spilte voldelige 18 års spill noe de da ikke visste. Etter foredraget fikk jeg mange lovende ord om at dette burde jeg gjøre oftere. Foreldrene var glade for innføringen om spill pluss hvordan opprettholde harmonien i familien med barn som spilte.
Nå har det gått mange år siden mitt aller første foredrag om spillernes hverdag. Dessverre…fortsatt spiller barn og unge spill som ikke er beregnet deres aldersgrupper. Fortsatt er det en del foreldre som ikke har peiling på hva barna spiller. Flere av foreldre i dag bryr seg skjiten i hva barna spiller, bare de oppfører seg så er det ett fett. Selv har jeg fire barn som alle har opplevd en til tider streng far når det har kommet til aldersgrenser. Selvsagt har jeg sett barna an og sett litt i mellom fingrene når det har kommet til aldersgrenser på spill, men stort sett har jeg vært streng spesielt til spill med 18 års aldersgrense.
Gjennom min mange års jobb i spillbransjen har jeg også hatt tilgang til alt av konsoller, spill og alt man kan drømme om, noe min barn og venner har satt veldig stor pris på. Jeg har en fordel i forhold til mange andre foreldre. Jeg vet en del om spill. Det er det mange som ikke gjør. Derfor blir det også enklere for meg å sette grenser, vite hva jeg skal se etter når barna spiller samt legge til rette for at spillingen skjer på rette premisser.
Det jeg nå spør meg selv etter så mange år, er det noen vits med aldersgrenser på spill? Aldersgrensene blir jo ikke overholdt uansett. Barn helt ned i fem, syv, ni års alderen spiller jo 18. års spill med uvitende foreldre vel og merke. Som oftest får disse unge barna tilgang til spillene via større søsken. Da er det fort gjort at grensene skyves betraktelig i feil retning. Er det barna som utnytter det eller er det vi foreldre som ikke klarer å fange opp at barna spiller for eksempel det supervoldelige Grand Theft Auto V? Er foreldre for travel i dag til ikke å bry seg om hva barna spiller eller gjør bak skjermene sine. Har foreldre fortsatt ikke peiling på aldersgrenser for spill og at disse er der for en grunn?
Ikke vet jeg hva som er årsaken til at barn og unge spiller supervoldelige spill langt bort fra den aldersgrensen på spill du burde ha spilt. Uansett så må det til en aldri så liten debatt på om aldersgrensene egentlig har noen virkning. Burde de heller ha vært skrotet for et annet system hvor man heller bruker mer energi på å opplyse om spillenes innhold. Under mine foredrag spør jeg alltid om foreldre vet om aldersgrensene på spill kontra for eksempel aldersgrenser på film, sprit, førerkort, stemmegiving med mer. Hvorfor er aldersgrenser der? For spillernes del så ser det ut til at aldersgrensene kun er der for en vits uten å ha noen betydning for innhold. Jeg spør også i foredragene om foreldre ville ha sendt sine fem, syv, niåring på en 18 års film på kino. Da ser de rart på meg og sier klart nei. Det ville de selvsagt ikke ha gjort. Hva er så greia? Barna får spille supervoldelige 18 års spill, men å se 18 års filmer på kino er ikke aktuelt.
Spill er noe som foregår på timevis. En film varer kanskje ett par timer. I spillene er det du som spiller som utfører handlingen. I filmen sitter du passivt og ser. I spillene er det du som bestemmer hva som skal skje. Om den personen du har fanget skal tortureres for i håp om å få vite sannheten. Her har du til rådighet har alt av torturredskaper du kan tenke deg. Det er du som spiller som bestemmer. Skal negler fjernes, armen kuttes opp, kvelning…alt er opp til deg her. Er dette en situasjon som passer for eksempel en femåring, syvåring, niåring? I aller høyeste grad ikke.
Så lenge det har vært voldelige spill på markedet med 18 års aldersgrenser, har det også vært mang en debatt om disse spillene påvirker oss som spiller. Spesielt den yngre garde. Er det en sammenheng mellom det å spille voldelig spill i tidlig alder og om barnet etter hvert utvikler en voldelig adferd? Gjennom flere forskningsstudier har det kommet frem til at det ikke gjør det, mens andre sier at hvis “forholdene” ligger til rette så kan vi påvirkes til det negative. Spørsmålet er da om vi i stedet for å gi faen i aldersgrenser og kanskje burde forebygge…i alle fall litt. Som foreldre skal vi på en måte være et fyrtårn når det kommer til slike ting. Vi skal rettleie barna våre til beste. Selv kan jeg nok ikke skryte på meg å si at jeg er perfekt, men prøver så godt jeg kan. Perfekte foreldre finnes ikke. Det er bare å erkjenne.
Hva skal til for at foreldre skal kunne føle seg trygge for at barna sine spiller disse supervoldelige spillene som de ikke har lov til eller som skjer med uvitenhet? Det er ikke godt å si, men jeg tror fortsatt at det finnes en del uvitenhet blant mange foreldre om dette. Hva slags innhold har de ulike spillene? Er det tidsmangelen som styrer oss for mye til at vi helt mister kontrollen på hva som spilles? Er nok en del sannhet i dette og spesielt tidsmangelen. Burde samfunnet ha vært flinkere til å forebygge med at aldersgrenser blir holdt for eksempel i spill?
For mitt sitt vedkommende når Covid-19 situasjonen har normalisert seg så vil jeg fortsette mitt korstog med å fortelle om spillernes hverdag. Hvordan opprettholde harmonien i familien med barn som spiller? Finnes det andre spill som vi heller bør fokusere på og få barna til å spille enn de supervoldelige spillene? Titt og ofte kommer det inn meldinger på både messenger og sms fra fortvilete foreldre som ikke har kontroll på barnas spilling. Eller så lurer foreldre på aldersgrenser og om hvilke spill som passer de enkelte barna. Hvor mye kan barna spille før man kan avdekke en “avhengighet”? Det er fortsatt den dag i dag mange spørsmål som foreldre ikke helt vet svaret på. Skal man ta aldersgrensene på spill med klinkende alvor eller skal man bare drite i dem? Det er det store spørsmålet.
Er du forelder og som har barn som spiller? Hvordan er du i så fall når det kommer til aldersgrenser for spill? Bør aldersgrenser på spill skrotes mot et annet system?
