Som barn opplevde jeg å bli urettferdig behandlet i hvert fall i mine øyne. For det hendte noen ganger at mine venner fikk lov til ting jeg ikke fikk lov til og da ble det fort lurveleven og mang en dør som hardt ble stengt igjen bak meg.
Nå som jeg selv er blitt pappa vet jeg nå hva mine foreldre tenkte selv om jeg ikke var på langt nær enig. Bestandig var det de andre som fikk lov til noe og ikke jeg. I dag er noe av dette en selvfølge og jeg vet at man ikke kan klandre foreldrene mine for det.
Andre tilfeller følte jeg at foreldrene hakket på meg uten grunn, i dag vet jeg at denne hakkingen kanskje har gjort meg til en bedre person og vet selv hva som er rett og galt ovenfor mine barn.
Hvordan opplever/opplevde du barndommen. Er/var det ting du føler/følte var urettferdig og skjønner du hvorfor ting skjedde som de gjorde?
foreldrene mine var også veldig strenge på den måten, men jeg mener nå at det er bra, for jeg i motsettning til vennene mine, har føtterne på jorda 🙂