Marerittet på venterommet.

Du har fått deg time til doktoren og du er ute i god tid. Du vet at om ikke lenge skal du oppleve noe som i bunn og grunn er et lite mareritt. Du trer inn, du ser i sidesynet at det sitter masse folk. I bakgrunnen fra noen knøttsmå høytalere hører du radioen står og surrer. Lyden er så stille at du ikke hører et pip av det som sies. Du ser ned og ser bort på døren inn til der hvor du blir ropt opp. Det sitter da utrolig mye folk og venter på doktoren. Svetten begynner å gjøre seg gjeldende. Du føler alle stirrer på deg mens du henger av deg jakken og finner deg en stol å sitte på. Pulsen stiger og du føler deg med et mye mer ukomfortabel. Du stirrer ned i gulvet og fomler med tomlene. Alt er så stille. Et kjærestepar sitter litt lengre unna og hvisker til hverandre. Du hører ikke et døyt hva de snakker. Du fortsetter å se ned i gulvet. Plutselig hopper du litt. Personen ved siden av deg hoster som om lungen skal ut. Du tenker på alt av bassilusker og annet som svever fritt ut i rommet. Huff, bare jeg ikke blir smittet nå. Du titter litt forsiktig på klokken. Det er enda ti minutter til du har timen din og kanskje er doktoren forsinket. Med ett husker du at mobilen ligger i lommen. Febrilsk griper du etter den og får den fisket opp. Fingrene begynner å fomle rundt på mobilen og du finner frem et spill som roer deg ned litt. Tiden flyr og plutselig er det din tur. Det er nærmest som et tonn blir løftet bort fra skuldrene. Endelig er marerittet på venterommet over…for denne gangen!

Skulle nesten tro at det var en forbannelse over venterom. Stillheten, den ekle følelsen av man blir glodd på, er det som gjør at jeg ikke liker med på venterom. 

Hvordan er det med deg, føler du deg slik jeg føler det eller bryr du deg ikke om å tilbringe tid på venterom?