Jeg husker godt guttevalpen som satt med sin Amiga 1200, kvisene hadde så vidt sluppet taket. Spenningen var til å ta og føle på. Vennegjengen visste ikke helt hvem de skulle heie på, men ytret forsiktig at den beste måtte vinne. Det var en kaldsvett guttegjeng som hadde samlet seg i den kjølige kjelleren mens solen stekte godt ute. Som “nerder” var vi alt for opptatte til å spille og visste ingenting om at søsteren min hadde med seg noen søte venninner hjem. Vi skulle spille og ikke noe annet stod på planen nå. Jentene kunne vente. Nå var det kamp på liv og død som gjaldt.
Etter noen meget hektiske minutter hvor både blod og andre kroppsvesker hadde blitt spredt til alle kanter, var vi klar for finaleslaget, nemlig FATALITY. Da gjaldt å trykke joysticken i et bestemt mønster som igjen åpnet opp for en grotesk, blodig avgjørelse av kampen. Alt stod på om man klarte den siste komboen slik at man kunne se motstanderen deise i bakken uten hjerte, hode eller andre kroppsdeler. Dette var slutten vi hadde ventet på gjennom en hel kamp, så nå gjaldt det og få til det legendariske dødsstøtet…
Spillet vi spilte var Mortal Kombat og grafikken var enorm på denne tiden. Stilige detaljerte animasjoner sørget for at vi “smågutter” satt som klistret til skjermen. Spesielt når man kom til den delen man kunne rive ut hjertet på motstanderen eller rive av hodet for den saks skyld. Da satt vi bare å gliste fra øre til øre av beundring. Selvsagt ble personen vi spilte mot og som opplevde dette tapet ikke særlig glad, men hva gjorde vel det når vi hadde vunnet kampen. Mortal Kombat har alltid hatt en spesiell plass i mitt spillhjerte og spesielt etter opplevelsene mine sammen med venneflokken på gutterommet mitt i kjelleren hvor vi samlet oss mang en gang til dyst.
Det var noe spesielt med Mortal Kombat som fikk oss hekta. Mange karakterer med forskjellige slagteknikker og avslutninger gjorde spillet variert og når man kunne spill to personer mot hverandre på samme skjerm, ja så var alt komplett. Det første spillet var best og ingen andre versjoner slo det. I dag har jeg en annen formening og det etter å ha spilt spillet på PS Vita. Jeg er nok en gang hekta. Gud for et spill og gud for en utfordring å knuse motstanderen i høyere vanskelighetsgrad. Det krever massiv konsentrasjon og man kan ikke sove et sekund før at uhellet er ute og motstanderen får inn dødsstøtet.
Å spille på PS Vita er også en drøm, for det første er grafikken en opplevelse i seg selv. Det er som å ha en PS3 i lommeformat. Helt sinnsyk hvor bra grafikk det er. Detaljene er flotte, omgivelsene er herlige og animasjonene er akkurat like smoothe og fine som i den første versjonen av spillet. En annen ting som gjør Mortal Kombat-spillet så utrolig bra er alle de varierte karakterene som er med og deres spesielle egenskaper. Baraka, Cyrax, Ermac, Jade, Jax, Johnny Cage, Kabal, Kano, Kitana, Kung Lao, Liu Kang, Mileena, Nightwolf, Noob Saibot, Quan Chi, Raiden, Reptile, Scorpion, Sektor, Shang Tsung, Sheeva, Sindel, Smoke, Sonya, Stryker, Sub-Zero, Cyber Sub-Zero og sist men ikke minst rosinen i pølsa, nemlig Kratos fra den legendariske spillserien God of War. Det å kunne bruke den trykkfølsomme skjermen gjør også at spillbarheten får en mye større dybde enn massiv trykking av knapper.
Alt dette gjør at Mortal Kombat til PS Vita er en drøm å spille og jeg har hatt mange underholdende timer hvor jeg har kjempet med nebb og klør, sett blodet sprute til alle retninger og fått både hjertet utrevet og hodet avkappet i flere sammenhenger. Mine favorittkarakterer er Kratos, Raiden Reptile, Zub-Zero og Scorpion. Disse karakterene har meget herlige dødsstøt som jeg liker veldig godt.
Les mer om spillet på Gamereactor.no
Liker du slåssespill og hvilket er din favoritt? Har du prøvd Mortal Kombat?
