Ja, jeg er faktisk spillavhengig. Det vil si, om det går dager der jeg ikke får spilt, får jeg abstinenser og kjenner det kribler i mine hender om jeg ikke får spilt. For meg betyr spilling veldig mye. Selvsagt setter jeg ikke liv og helse, familie og fritid bokstavelig talt på spille, bare for å få meg en liten runde med Battlefield 4, Splinter Cell: Black List eller SimCity, men skulle det gå en stund og jeg ikke får spilt, ja så kjenner jeg meg merkelig. Helt siden jeg fikk min første Commodore 64 for mange herrens år siden har jeg vært avhengig av å spille. Det går nærmest ikke en dag uten at jeg føler trangen til PCen eller konsollene mine og hvor jeg MÅ spille.
Selvsagt finnes det forskjellige grader av å være avhengig. Jeg er kanskje ikke den som kan kalles for å være superavhengig, for det finnes de som er langt mer avhengig enn meg og kan sitte på timesvis å spille spill. Disse er langt mer ute å kjører enn jeg. For mitt vedkommende gjelder det å balansere avhengigheten med alt det andre som skjer i rundt meg. For med fire søte barn og en herlig dame, så kommer spillingen i andre rekke, selv om jeg er avhengig. Dagen min er for å si det slik rimelig travel og med barn som går på skole/barnehage og en dame som jobber i ambulansetjenesten, så gjelder det å balansere tiden slik at man får tid til å spille litt. Spilling for meg er nærmest som sjokolade for andre. Bare man får et lite tygg, så går det bra og man er forsynt. Slik er det for meg når det kommer til spilling også. Får jeg en time eller to, så holder det for en stund.
Når jeg spiller, skjer det som oftest i kontakt med andre spillere. Da sitter jeg på TeamSpeak (som er et program ala Skype) hvor man kan snakke med hverandre. Dette gjør at spillingen også blir mer sosial enn om jeg sitter uten å kommunisere med andre. Opplever støtt og stadig mye moro der. Med å spille sammen med en klan, gjør også at man blir mer bundet til spillingen og føler man må logge seg på TeamSpeak. Man vet jo ikke hvem som er pålogget og hvem man blir å spille sammen med.
Som dere vet, så er jeg også en foredragsholder. Det vil si, jeg drar Norge rundt for å snakke om at “Spill er sunt”, noe jeg selvsagt står 110% for. I mine foredrag sier jeg også at jeg er avhengig av å spille, men at jeg kontrollerer avhengigheten med omgivelsene mine aka familien. Dessverre er det ikke alle som får til dette og via de siste bloggene jeg har skrevet, så har det blitt diskutert litt i rundt det å bruke time etter time på spilling og at det er mer “farlig” enn å spille voldelige spill for de spillene ikke er beregnet for. Selvsagt er jeg enig i at det er viktig å finne en fornuftig begrensning på spillingen slik at den ikke tar overhånd. For kommer man seg først inn i smørja og man blir spillavhengig, så skal det så innmari mye til for å komme seg ut av.
I mine foredrag snakker jeg om å finne den rette balansen i familien når det kommer til tidsbruk for spillingen. Om det gjelder en eller flere i familien, så gjelder det å finne en balanse som gjør at familien fungerer godt sammen. Får også veldig mange spørsmål på hvor lenge man skal gi lov til spilling og det jeg sier da er at det må være opp til hver enkelt familie og tilpasse dette. I mitt foredrag anbefaler jeg fra 30 minutter og opp til rundt fire timer selvsagt etter hvilke planer familien har til enhver tid. Innunder denne tiden kommer også skjermtid, det vil si tiden barnet bruker bak en skjerm (nettbrett, mobil m.m.).
Jeg har aldri vært en person som elsker å være diktator. Selvsagt, må man som pappa eller mamma håndheve regler for de som bor innenfor husets fire vegger, men når det kommer til spilling, mener jeg det er viktig i tidlig alder å få til et godt forhold til barna. Vis interesse for spillingen, ta del i spillingen og vips så får du et godt forhold til barna og fremtidens spilling. Alltid vær åpen, legg regler som går å følges og ikke true med å gjøre ditt eller datt. Da kjører du deg fast som pappa eller mamma og det blir enda vanskeligere å holde kustus på dine barn. Barna er ikke alltid små og etter hvert vokser de opp og kommer i opprørstiden. Har du da fra starten et godt forhold til spillingen, kan du være sikker på at dette vil vedvare. Da er også sjansen mye mindre for at dine barn da blir spillavhengige og havnet ut i uføre slik at det går utover skolegang og jobb.
Min spilletid varierer litt fra dag til dag, men har nok en gjennomsnitt som tilsvarer rundt 1.5 timer pr. dag. For å spille er noe jeg bare må og er bra sikker på at jeg tar med med spillingen ned i grava når den tid kommer. Barna mine prøver jeg også å passe på slik at det ikke blir for mye spilling og innenfor de grenser jeg selv preiker om på foredragene mine. Selvsagt, nå når det har vært så ufyselig vær som i høstferien, har det glidd litt ut, både med at jeg og dama mi jobber. Da har tiden fort gått til 5 timer i løpet av et døgn, men så synes jeg det er bedre at de spiller spill og bruker hjernen på det enn å sitte passivt å se på TV.
Hvordan er det med deg? Er det slik at du bare MÅ spille eller klarer du deg lengre tid uten spilling? Hvor lenge blir du sittende og spille og hvor lenge mener du det er best med spilling?
Student på 20 år. Jeg ELKSER spill og er ekstremt avhengig. Snylter på foreldrene mine så jeg har ikke behov(gidder ikke) å jobbe. Siden jeg kun har 4 – 6 timer med undervisning blir det en del sitting foran skjermen når jeg kommer hjem. Vil vel si at spiller 5 – 10 timer om på ukedager, kommer an på hvor mye søvn gir opp for å sitte våken iløpet av natta.
I helgene gjør jeg ikke noe annet enn å spille så da klarer jeg lett å spille 12-18 timer iløpet av en dag. Har B i snitt så spillingen har ingen negativ effekt i forhold til skoleprestasjoner. Jeg foretrekker en kveld med spilling der jeg snakker med folk på TS over en tur ut med vennene mine feks. Er jo seff sosial med venner av og til men koser meg mest i skype call/TS server
Du klarer som vanlig å sette ord på mye av det jeg selv tenker Bernt! 🙂 Bloggen din er en nytelse å lese og jeg bruker å linke den til mange av mine venner og kjente som ikke forstår seg på spillingen min. Jeg møter en del fordommer mot spilling og det er få som forstår at dette faktisk er min hobby. Det er min “golf”, “skigåing” eller “jakt”. For meg er det for eksempel helt høl i huet å sitte på post i dagevis, ja ukevis, for kanskje å få skyte en elg. Men jeg respekterer at folk gjør det fordi DE synes det er morsomt. Hvorfor kan ikke da min spilling bli “godkjent” som min hobby. Spilling er ikke lenger bare for barn. Det er verdensutbredt og i stadig økning, både blant barn og unge, og blant voksne. Faktisk så er min svigermor på snart 70 år avhengig av Candy Crush på Facebook. Jeg vil bare si til alle som er glad i å spille; Stå for det dere liker sånn at spilling kan bli mer stuerent! Jeg liker ihvertfall spilling og står for det!
Jeg er “spillavhenging” har vel vert det i noen år, uten at det har gått utover jobb, venner, familie etc. Spillingen kommer i andre rekke, selv om jeg skal inrømme at når noe nytt kommer ut, så blir det et par dager hvor man er litt ekte a-sosial 🙂
For meg er spillingen en hobby, og har jeg ikke noe annet å gjøre, så er det mye mere sosialt og bevege seg inn i spilleverden (med Mumble) og skravel med venner og kjente der, enn å sitte alene i sofaen og se på TV. Heldigvis forstår de fleste rundt meg at jeg er en gamer geek, men ja noen fordommer får man jo. Var vel en patch i wow som kom ut, og jeg la min ferie til den samme tiden, og da kommenterte en på jobben at jeg faktisk tok fri for å spille spille, hvorpå jeg spurte henne hvordan det var annerledes i forhold til at hun tok fri for å gå på jakt. Hun måtte innrømme det da at det ikke egentlig var noen forskjell. Begge deler er en hobby som vi synes er gøy, og vi tok begge fri for å kunne gjøre noe ekstra.
Så enig med Thor, vi som er gamere må stå for at vi er det, til slutt får vi vel forståelse for at vi er som alle andre gale mennesker med en hobby 😀
Jeg sitter nokk i samme situasjon som han studenten over, bare at det også går utover skolen, søken etter deltidsjobb, og generelt sosialt liv.
Så kan godt hende jeg er hakket verre, og jeg erkjenner at dette er et problem.
Spillingen er ikke noe jeg er stolt over, eller kan snakke entusiastisk om, eller vil at flere skal bli med meg på. For meg er det en av mine største problem, tett knyttet til overdreven databruk.
Jeg har med andre ord problemer med moderasjon, og kunne sikkert trengt en pekepinne i å justere på dette, slik at jeg tar meg tid til de andre tingene i livet som er viktig utenom den lille spillverdenen som gir begrenset med nyttige ferdigheter.
Som å lese min egen psyke, spillegalskap og innflettingen av denne med familie. Jeg tror det å være middels spilleavhengig på dataspill er en utbredt “diagnose”, men likefullt tabubelagt. Spill er desverre enda “fjortismateriale” for mange, kanskje spesielt for middelaldrende kvinner som ikke har interesse av dette.
Flott blogg, godt å se personer som anerkjenner spill, både dets goder og dets onder!