Jeg er en problemdataspiller.

Jeg heter Bernt Erik Sandnes og er en problemdataspiller. For meg betyr spilling mye. Jeg har fått gaming nærmest med morsmelken og har siden jeg var en liten pjokk alltid vært interessert i spilling. Under min tid på Videregående var jeg faktisk nær ved å bli spillavhengig og få et stort problem på grunn av det. 

1. Tenker på spill opp til mange ganger pr. dag – check!

Shopping

Black Week: Sjekk de råeste tilbudene som gjelder nå!

2. Spiller inn i mellom litt mer enn jeg kanskje burde – check!

3. Føler jeg må spille for å få tankene på noe annet (jepp, må inn i boblen min og spille spill = frihet) – check!

Når jeg selv sitter med denne trangen til å spille, så vet jeg også hvordan andre føler som er mye mer “avhengig” enn meg. For det å bruke mange, mange timer på spilling gjør at andre ser på dette som noe veldig negativt. Selvsagt, det å overdrive er ikke bra uansett hva det er, om man bruker mer tid på bilen enn familien (som noen menn kan gjøre), må ut å fiske ved hver anledning, må lese en bok om det sitter andre i samme rom, må drikke på litersvis av kaffe for å “fungere”, må bare se fotball… Det er mange som da havner i båsen “avhengig”, så jeg er ikke alene. 

Vi mennesker har veldig lett for å bli avhengige uten at vi tenker over det. Faktisk kan det hende at både du, jeg, din mor eller far, tante eller onkel er avhengig med ett eller annet. Problemet er at de ser det ikke selv. Det å bli avhengig av spill er sett på som veldig negativt. For i media får vi som oftest høre om de negative tingene spill fører med seg og som blir blåst skikkelig opp. Å huske det som er negativt er enklere enn å huske det som er positivt. Sånn er det for mange av oss mennesker. Man glemmer kjappere det positive enn det negative. Merkelig er det, for det burde jo være motsatt, men jeg tror media her skal ta mye av skylden og mye godt det negative fokuset spilling har i media i perioder.

Som far til fire barn prøver jeg også å passe på slik at mine barn får en sunn oppvekst med spill og hvor vi setter grenser som kan holdes og som barna klarer å leve med. Jo tidligere man starter med dette, jo bedre tror jeg de lærer å “begrense” seg når det kommer til spillingen. Alle barna hos oss er veldig flinke med spill og skjønner spillene kjapt. Faktisk er de flinkere enn meg i flere av de spillene vi spiller sammen og det gjør at de også får en glød til å spille. Ikke noe er bedre enn å knuse “gamlefar” i spill og spesielt når undertegnede også er aktiv innen spillverden.

Barna våre lærer seg at de kan spille når de har anledning, men at de også må finne på andre ting, gjøre lekser, være ute sammen med venner og ting som er normalt barn bedriver på fritiden sin med. Selvsagt er det enkelt for meg som pappa og bruke spill som “barnepasser” og skal nok innrømme at det skjer inn i mellom, men stort sett så prøver jeg og mammaen å balansere spillingen slik at den ikke tar overhånd. Med alle konsoller, flere hundre spill så er det klart at barna blir fristet til å spille, men da er det viktig for meg som pappa å sette grenser også. Spill litt, spark fotball etterpå.

At jeg skulle bli stemplet som “problemdataspiller” kommer kanskje ikke som noe sjokk på meg. Klart, jeg jobber med spill, jeg er veldig interessert i det som skjer i spillindustrien og jeg prøver aktivt å påvirke andre til å bli positive til spill. Da sier det seg selv at jeg kanskje havner inn i denne båsen. For meg er spill blitt et levebrød og hvor jeg blant annet holder foredrag om “Spill er sunt”. 

For de av dere som havner ut i periferien og blir skikkelig spillavhengig, er det viktig at dere får hjelp. Profesjonell hjelp, men dessverre er det få instanser her i Norge som kjenner til deres problem særlig godt. Jo eldre en som skal hjelpe deg er, jo større problemer har personen å kunne sette seg inn i ditt problem. For som jeg har skrevet tidligere i bloggen min, det går an å snu det negative til noe positivt og sørge for at den som sliter kanskje ser at dette er noe som kan utnyttes til sin fordel med f.eks. å studere innen spill og utvikling. Her mangler både BUP, skole og helsevesen et opplegg for dette. For deres mål er å gjøre “stakkaren” frisk og få fjernet problemet som da er spillavhengigheten. Ikke det å tenke at “hei, kanskje personen er så interessert i spill, at det kan være noe han eller hun kan gjøre til sitt levebrød med tiden. Det finnes så mange skoler nå som har spillutdanning at det ikke er noen unnskyldning. Når det er gjort, så er støtten man får i etterkant og motivasjonen fra både skolen, de hjemme og helsevesenet superviktig for at den “spillavhengige” får hjelp den hjelpe han eller hun trenger. Derfor mener jeg at alle som jobber med spillavhengighet også skal tenke på at denne negative delen kan gjøres om til noe positivt i stedet for å trenere problemet. 

Noen blir spillavhengige på grunn av at de ønsker å bli skikkelig god i “sporten” spilling er. For spill er sport. Du må være smart, tenke flere trekk i forveien, spille taktisk, ha gode reaksjoner, kunne samarbeide godt, være god i språk, kunne spillets dynamikk pluss masse annet. For å kunne alt dette, kreves det mye trening. I Norge finnes det noen få personer som kan leve av å spille som proffe innen spillverdenen. Disse tjener stort sett godt med penger. Mange barn/unge/voksne drømmer om å bli så gode at de kan tjene penger på spilling. Når de kommer så langt at de prøver å leve ut drømmene, det er da de blir avhengige og stenger seg inne bare for å spille. Alle vet jo at trening gjør deg god, men det gjelder å finne en balanse i dette også på lik linje som toppidrettsutøvere må gjøre det samme. For å bli god er det viktig med mat og drikke, søvn og hvile i tillegg til det å spille. En må lære seg å ta pauser fra spillingen og da er venner bra å ha med seg og som kan støtte deg. Drømmer som dette kan misslede spesielt unge inn i uløkka. For selv om du er god i spill, så skal det forferdelig mye til for at du skal kunne tjene på spillingen din. Skap deg et kjent navn, vær aktiv blant venner, bruke sosiale medier aktivt og sørg for å ha et sunt forhold til spill, da er det i alle fall større sjanser for at drømmen din går i oppfyllelse. Sett av tider til trening må selvsagt gjøres, men også tid til det andre som hører med i livet. Å stenge seg inne, hjelper deg ikke og drømmene kan da fort falle i grus og hvor du etter hvert vil trenge hjelp.  

Jeg slår meg til ro med at jeg er en problemdataspiller og vet at jeg er den personen jeg er. Familien min kjenner meg og vet hvem jeg er, det samme gjør både venner og det offentlige. For jeg er avhengig av å spille litt og føler det som en måte å rømme fra min “hverdag” samtidig som jeg blir underholdt. Jeg bruker dette til noe positivt og hjelper andre om de er blitt avhengige, de trenger et annet syn enn det BUP, helsevesenet, skolen og mamma eller pappa har. De trenger noen som skjønner hva det går ut på å “MÅTTE” spille. Det finnes muligheter for alle, det er bare å se dem. 

For selv om du spiller en del, så er jeg bra sikker på at ditt forhold til spill kanskje ikke er så usunt som mange vil ha det til.

Om du tror det å fjerne den spillavhengige personen vekk fra spillingen, så er ikke alltid det den rette medisinen. Det finnes andre muligheter som kan være like effektive. Her gjelder det bare å kjenne den som sliter og finne løsninger som alle kan leve med. Gjøre om det negative til noe positivt. 

Er du  du totalt avhengig av spilling og bruker kun tiden på det, så kan du kontakte Blå Kors. De er også spesialister på dette området. I alle fall, du er ikke alene om du er avhengig av spill. Det er mange av oss, det er bare graden avhengighet som er forskjellen.

Kjenner du noen som er avhengige eller er du det selv? Spiller du mye eller synes du at du har et sunt forhold til spilling?

#spillersunt #spillavhengig #problemspillet #dataspillproblem #blogger #foredragsholder #spillmagasinet #spmgno #spmg