Reklame | Bandai Namco
* Skrevet av Inge Døsvik*
Endelig er ventetiden over og anmeldelsen av storspillet Cyberpunk 2077 er her. Først noen ord om hvorfor det tok så lang tid før dette spillet ble anmeldt. Spillet ble annonsert først så tidlig som i mai 2012 og den første traileren til spillet ble sluppet i Januar 2013. Det er utviklerne i CD Project Red som står bak. Det ble fort store forventinger til det kommende spillet. Ikke minst på grunn av deres massive suksess med The Witcher 3. Utgivelsesdatoen ble satt til 16. April 2020, men ble utsatt til 17. september. Så ble det utsatt igjen til 19. november før det til slutt ble utsatt en siste gang til 10. desember 2020.
Man kan dermed trygt si at det var flere utålmodige sjeler som endelig kunne sette seg ned med Cyberpunk 2077 i førjulstiden i det forrige året. Det som skjedde da var tonnevis med rapporter om at spillet led av massive feil. Spillet ble trukket fra blant annet Playstation Store og alle som hadde kjøpt spillet fikk refundert pengene sine – dersom de ønsket det. Utviklerne lovet da at det skulle komme store oppdateringer i januar og februar 2021 for å rette opp i dette. Disse ble også utsatt hvorpå den andre store oppdateringen som skulle reparere spillet kom sent i mars. Sent i april satte jeg meg ned og begynte å spille. Ett år etter den opprinnelige utgivelsesdatoen og nesten fem måneder etter det faktisk ble gitt ut.
I Cyberpunk 2077 spiller man som protagonisten “V”. Helt i starten får man velge mellom tre forskjellige bakgrunner: Nomad Streetkid eller Corpo. Valget man tar her har ikke veldig stor påvirkning på spillet, men man vil få noen forskjellige alternativer i dialogvalg utover i spillet – noe som gjør at man føler bakgrunnen har en mening. Jeg valgte å starte som Nomad og ble fort kompanjong med en småkjeltring ved navn Jackie Welles. Turen gikk fort inn til byen som er hjertet i dette spillet, nemlig Night City.
Night City er både skitten og nydelig på samme tid. Det er en perfekt fremstilling av en by i cyberpunk-sjangeren. Byen er trang og kompakt samtidig som den oppleves enorm og levende. Skyskraperne rager skyhøyt med sterke neon-farger som skriker mot deg hele tiden. Man får oppleve hele bydeler fanget inne i skyskrapere med flere lag med gatenivåer oppå hverandre. En by der fremtidig teknologi og gammeldagse kjeltringer drevet av primitive lyster går hånd i hånd.
Så litt tilbake til historien, men her skal jeg ikke avsløre altfor mye. På et tidspunkt tidlig i spillet får V koblet en såkalt biochip i hodet sitt. Denne biochipen inneholder sjelen og bevisstheten til den ikoniske rockeren Johnny Silverhand, spilt av Keanu Reeves (tøft!). Silverhand blir en slags både plagsom og hjelpsom fantasivenn gjennom spillet hvor det viser seg at både V og Silverhand har en høne å plukke med det enorme teknologiselskapet Arasaka. Dette fører dem på en vei med spennende og varierende historieoppdrag med morsomme sideoppdrag. Her er det høy kvalitet på alt fra grafikk og oppdrag til stemmeskuespill. I tillegg til hoved- samt sideoppdragene er det også tusenvis av flere sideaktiviteter. Disse er ikke viet like mye oppmerksomhet og kjærlighet som de oppdragene som hovedaktivitetene noe det bærer litt preg av. Dette blir noe man bare må spille seg gjennom for å få poeng til å utvikle sider av karakteren sin – dersom man vil prioritere dette.
Spillmekanismene fungerer som i mange spill i samme sjangre der man etter hvert kan utvikle mange forskjellige sider ved karakteren sin. Man får etter hvert lagt til moduler og evner som passer sin egen spillestil som igjen blir særdeles slagkraftig. Våpenhåndteringen er god. Her finner du nye teknologiske våpen som åpner mange muligheter. Man har også teknologiske muligheter til å hacke seg inn i systemer og overvåkningskameraer for bedre å kunne planlegge sine oppdrag og angrep.
Det meste ligger altså til rette for at dette kunne blitt et fantastisk spill. Det kan også godt hende at det er et fantastisk spill, hvis man har en PC som takler de knallharde kravene, eller om man er så heldig å har fått hendene sine på en ny-generasjons konsoll (der det rapporteres at feilene er færre, men det kan jeg ikke gå god for). Det har ikke jeg. Som de aller fleste kan jeg foreløpig bare sikle etter en PS5.
Det er to ting som ødelegger dette spillet. Det første er småfeil og tull som det er tonnevis av. Jeg mistet relativt tidlig tellingen på hvor mange ganger det skjer ting som at jeg kræsjer i ting som ikke er der, kjøretøy som kjører maks 2km/t, folk og ting som går gjennom tak/gulv, dildoer som dukker opp der du minst venter det osv.. Dette er utrolig irriterende, men ikke nødvendigvis helt ødeleggende for spillopplevelsen. Den andre tingen er derimot ødeleggende. Det er at den gamle generasjonen konsoll ikke takler spillet. Spillet hakker, hopper, laster ikke inn ting og er generelt ikke med. I de rolige partiene går det greit, men med en gang det skjer mer enn èn ting samtidig på skjermen så sliter min gamle PS4. Jeg angrer på at jeg ikke ventet til jeg fikk meg PS5 (kanskje neste år) før jeg spilte dette spillet. Det kommer stadig oppdateringer til spillet, som ikke ser ut til å gjøre en dritt.
I karaktersettingen vippet det mellom to terningkast. Jeg lot terningen vippe oppover og det er utelukkende på grunn av min evigvarende man-crush på Keanu Reeves. I starten av denne anmeldelsen skrev jeg at jeg ventet fem måneder fra utgivelsen før jeg begynte å spille det. Jeg syntes jeg ventet lenge. Sannheten er at jeg ventet ikke lenge nok.
* Skrevet av Inge Døsvik *
