Sekiro: Shadows Die Twice – Noe barskt over dette spillet!

*Skrevet av Kjetil Hynne*

 

“Jeg er en voksen mann på snart 42, som har vokst opp med spillmediet, og har siden den tiden hatt en interesse for spill som god alternativ underholdning og også et godt læreverktøy hvis det er godt tilrettelagt. Jobber for tiden som helsefagarbeider i hjemmetjenesten, og som du sikkert tenker er det å jobbe med mennesker noe som er langt bort fra spill og teknologi i utgangspunktet. Eller er det det? Teknologien og spill som læring er også på vei inn i Helse, og det er spennende å se hva man kan få ut av det. Selv ser jeg store muligheter for lettere fysisk trening som etter hvert kan gjøre det litt mer moro. Samt at man kan blant annet bruke minnespill og lignende i forhold til kognitiv svikt bare for å nevne noe. Håper jeg kan gi noen gode anbefalinger på min vei, da jeg fra min tid som spiller og tidligere jobb i spillbutikk mener å ha mye å tilby.”

 

 

Spill er en fin å bruke litt som terapi for min del med å få vekk sinne når ting ikke har gått så greit i det virkelige liv. Ren avslapping for å si det mildt. Nå skal det sies at Sekiro har nok også vært med på å nesten skape like mye som den har vært terapi. Men artig har det vært, og jeg er langt fra ferdig enda.

 

Sekiro handler om en Shinobi (ninja) som prøver å finne igjen sin herre, en gutt som han har ansvaret for å beskytte, men som dessverre blir kidnappet foran øynene på vår staute Shinobi og han selv blir liggende med en avkuttet hånd. Han våkner opp på et fremmed sted hvor han plutselig har fått en protese på hånden. Denne kan etterhvert bli utstyrt med forskjellige våpen, som kan gjøre ting lettere utover spillets gang, og kanskje lette litt på frustrasjonen du garantert vil få underveis.

 

 

Sekiro følger litt i samme spor som Souls serien, men med en del nyvinninger på veien samt at noe av funksjonene fra souls er fjernet. Etter min mening er dette både på godt og på vondt. Som for eksempel, så har du tilgang til en gripekrok som du kan svinge deg over hustak og lignende med for å komme på en bedre strategisk posisjon. Dette for å kunne overrumple fiender for å unngå direkte konfrontasjoner. Noe som man helst vil siden det vil medføre faren for å dø i forsøket eller miste dyrebar helse som man sårt trenger fullt av til det plutselig dukker opp en bossfight. Dodge og parry funksjonene sitter godt, men her er det timing som er den store essensen og det og gjøre alt riktig hele veien for at det skal gå smertefritt. Og gjør du en minste feil, så kan man banne på at alt faller som en dominoremse og du må starte på nytt. Det jeg savner litt fra souls er muligheten til å spille sammen med andre for å kunne lettere komme forbi en boss når du har brukt en del antall timer på en og samme og man føler at du aldri vil komme videre. Men da er det greit med en pause for så å prøve seinere og da lykkes det som regel.

 

 

Etter utallige timer med Demon Souls, Darksouls og Bloodborn, så skulle man nesten tro man var temt for å ha lyst til å spille et spill nok en gang hvor man bruker 80% av tiden på at karakteren dør. Hvor ikke spørsmålet igjen er OM karakteren din dør, men hvor mange titusener av ganger det skjer før du går lei.

 

Men utrolig nok så er det ett eller annet fandenivoldsk som våkner i meg og gjør at jeg prøver igjen og igjen og igjen for dette skal jeg mestre. Jeg har fortsatt en lang vei og gå med mye frustrasjon i vente over feil jeg ender opp med å gjøre. For det er her FromSoftware alltid glimrer, med å faktisk få meg til å føle at det ikke er mekanikken men min egen feil, (som jeg kan rette opp i) som gjør at jeg først ikke får det til. Men som igjen gjør det etter et x antall forsøk til en selvtilfredstillelse ut av en annen verden når jeg endelig har klart å fått bossen ned i grusen og endelig kan skimte muligheten for å komme videre.

 

 

Alt i alt så er dette et spill jeg absolutt vil anbefale videre. Det er noe barskt over det å snike seg over hustak som en ninja og kjenne på at når du virkelig må kjempe, så må du virkelig ha evner og reaksjoner for at det skal ende godt. Men da sitter man også igjen tilfreds og kan si at dette er det jaggu ikke alle som klarer. Men nå må jeg se å få banka neste boss før det ryker en kontroller. Tør du?

 

Arrangerer en rekke spillevents for både små og store. I tillegg har jeg et mål om at skolene skal bli flinkere til å bruke spill i undervisningen. Det finnes mange gode og lærerike spill som ikke utnyttes godt nok i disse instansene. I 2010 ble jeg også nominert til årets ildsjel på Gullstikka samt nominert til Ung Kulturpris i Nord-Trøndelag og jeg fikk Inspirasjonsprisen fra Snåsa Kommune og Sparebank 1. Har seks herlige barn, en kjempeherlig kjæreste og som jeg spiller spill sammen med. Kvalitetstid. Hva med deg?
Posts created 3452

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top